Tenk hvis det faktisk er sånn da. At hele livet vårt bare er en rar drøm, en god drøm og et mareritt man ikke klarer å "våkne" fra.
Min "drøm" har inneholdt mye mareritt iallefall. Men også en del bra ting, selvfølgelig.
Lurer på hvordan verden vil være etter at jeg dør? Vil den endre seg mye? Vil den endre seg litt? Kan jeg se hvordan den endrer seg, selv om jeg er død?
Av en eller annen grunn er det slike ting jeg kan sitte å helt plutselig tenke på når jeg sitter på bussen til skolen. Fordi bussen er kjedelig kanskje? Kanskje jeg føler den tar for lang tid så tankene våkner til liv? Jeg vet ikke hvorfor alle disse rare tankene skal dukke opp hele tiden... Det er jo bare sært igrunn ..
Men uansett.. Tenk hvor kult det ville vært å vite at når du dør, kan du begynne på nytt. Alt som gikk dritt når du levde (eller drømte) kan du endre. Slik at du kan klare å få det bedre enn du først hadde for eksempel. At du får muligheten til å møte nye folk og være med andre. Du kan velge å bruke tiden din annerledes enn du gjorde første gang. Endre prioritetsrekkefølgen din på ting.
Kanskje du til og med kan bytte familie? Hvis man ikke trives i den familien man har fra før av, så når man begynner på nytt blir man tildelt en helt ny familie, siden man også blir tildelt et helt nytt liv.
Nytt liv, nye muligheter. Ja, det stemmer nok.. Men hva er disse mulighetene? Vil man virkelig få så mange nye valg å ta? Og vil det være lett å ta nye valg, og endre på ting hvis slik ting har vært fortsatt ligger igjen som vaner?
Hva med minner? Om man begynner på nytt, mister man alle minner av sånn ting var? Vil det si at man glemmer de man hadde som betydde masse for deg? At man ikke husker alle de store tingene man har opplevd? At minner du vil huske fordi de betyr noe spesiellt for deg bare forsvinner?
Vonde minner da? Vil de også forsvinne sammen med de gode? Eller vil de bli hengende igjen som et liten glød inne i oss? Fordi det er en ting vi vil glemme, men alt vi vil glemme blir alltid hengende igjen?
Hvis de vanskelige og vonde minnene blir hengende igjen, mens alle de gode bare forsvinner, vil det da bli vanskeligere å få et bedre liv? Fordi du starter livet med vonde ting inni deg? Vonde ting du ikke aner hvorfor du husker når det er noe du vet du vil glemme. Er det noe som kan bryte ned en person? Vonde minner og hendelser som sårer?
Ja hvorfor er det slik egentlig? At vonde ting som har skjedd, ting som har såret oss og ting som har fått oss til å gråte oss i søvn flere netter på rad, er ting vi husker? Mens alle de gode tingene er minner som ofte forsvinner lenge før? Hvorfor er det sånn? Vil det ikke være bedre å bare huske de gode tingene og glemme de vonde, sårende tingene man helst vil glemme?
Livet er rart.. Og slik kan jeg sitte å tenke på i timesvis. Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg selv en "filosof" eller ikke fordi jeg tenker så mye på de merkeligste ting.
Ting som virker fullstendig fjernt og umulig, det sitter jeg å lurer på, kan det faktisk bli mulig?
