Forsvinner, litt etter litt. Uten kontroll

Strekker ikke til.
Orker ikke.
Ønsker ikke.
Skjønner ikke.
Er ikke.

Følelsen av å sakte men sikkert forsvinne. Bare ikke være tilstede.
De fleste ser at jeg er tilstede, med kroppen min... Men hodet. Det er helt andre steder..
Hvor det er, det vet jeg ikke. Men det er langt vekk. Helt fjernt.

Jeg vet ikke hva jeg vil.. Jeg bare forsvinner vekk fra alt.
Jeg vet ikke hva jeg ønsker, men jeg tror jeg ønsker noe med at ting skal bli bedre.
Jeg vil bare ikke orke.. For jeg vet ikke hva det er å orke.

Det føles som om alt har gått til helvete.. At det ikke eksisterer noe mer håp. At jeg har blitt etterlatt alene og må klare meg på egenhånd.
Normalt sett, klarer jeg meg fint alene. Det er jo egentlig ikke det, jeg er jo selvstendig og alt det der.
Men akkurat i den situasjonen her, så har jeg virkelig blitt etterlatt helt fullstendig alene. Og den som har etterlatt meg alene er den ene jeg alltid vil ha nær. Den ene jeg virkelig brydde meg om og trivdes med. Den personen har etterlatt meg helt alene som om jeg ikke betydde noe som helst... 

Det er en jævelig følelse... Å bare bli kastet vekk på den måten, uten at den som kaster deg vekk viser noe form for anger, eller ønske om å gjøre ting bedre.. Da føler man seg ikke mye verdt. Man føler seg heller ikke mye elsket.. 

Så etter så mange måneder, er det ikke lett å vite hva man skal ta seg til når noe sånt skjer.
Jeg bare forsvinner .. Litt etter litt... Blir uberegnelig... Får ikke med meg hva som skjer.

Det er som å gå i en transe. En forferdelig, smertefull og ensom transe.

Og der, i den transen, der sitter jeg fast. Og der sitter jeg til ting går til det bedre. Jeg kan ikke styre det selv, jeg har ikke kontrollen. Jeg må bare vente der å se...
Spørsmålet er bare hvor lenge jeg orker denne transen....

Fuck the world! Jeg stikker C:

Lenge lever endringer i tankegangen min. Etter nå å ha gått gud veit hvor mange dager å følt at jeg ikke passer inn en plass fordi jeg har blitt satt på et helt nytt sted, uten å egentlig ville det selv har jeg gått lei.
Mest sannsynlig kan ikke jeg gjøre en dritt med det, siden jeg ikke bestemmer over hvem som får gå på hvilke skoler og slikt. (Men om jeg hadde kunnet bestemt, ville jeg sparka en eller anna tulling ut av påbygg på Thor Heyerdahl og rappa plassen selv.. Men sånn fungerer ikke verden desverre).

Men nå kan det se ut til at jeg er stuck her på svgs da... (trist nok synes jeg). For klassene på thor heyerdahl er fulle og folk trives visst der så der er det lite håp om at jeg kommer inn. (Nei det er ikke jeg som har mista håpet, men dama som har ansvaret for plassene på påbygg sa sånn til meg så. Og siden hu er voksen og har den jobben vet hu "sikkert" hva det er hu babler om). Så hva er det igjen for meg å gjøre da? Siden jeg likevel ikke får gjort noe med det liksom.....

Derfor velger jeg å bare se dumt på alle og si "fuck the world, i'm going back to my own little bubble" !
Og det er nettop det jeg skal gjøre. Drite i hva de rundt meg sier og drite i hva de mener om hvor jeg passer inn og ikke. For de får ikke være med i min lille boble. For der gidder jeg ikke forurensing av alle idiotene som tror de kan og vet alt. Jeg vil ha min lille boble for meg selv uten at noen skal ødelegge den. Jeg vil gå å tro at verden fungerer slik som den gjør i bobla mi, samme hvor dumt andre synes det virker. Som sagt, fuck the world. Jeg lager min egen sti, og ingen skal få gå på den. (Unntatt kjærestepusenmiin da, for han har spesialtilatelse c: Han får også være med i bobla mi fordi jeg elsker han og jeg vet han ikke ødelegger min verden)

Det er mulig at dette vil ta meg et par år tilbake i tid, så forbered dere på en mer barnslig utgave av meg, for nå gidder jeg ikke mer av alle de voksne systemene som bare rævkjører deg så mye de ønsker uten å få aids av det. (Som sagt går et par år tilbake i hodet så blir et frodig ordforråd jeg tar opp igjen).

Så elsk meg for min annerledeshet og vilje, eller hat meg for det. Se om jeg bryr meg ;)

(TURTLE <3 BECAUSE IT'S AWESOME )