Julegaver til gutter er dritt ...

Jeg har insett det at jeg kansje er verdens dårligste person til å finne julegaver (eller gaver generellt) til gutter ... Det har jeg virkelig innsett nå. Jeg kunne kansje bare unngått å kjøpe julegaver til gutter, hadde det ikke vært for at jeg har verdens beste kjæreste som er gutt ... Da var det liksom ikke noe mulighet å unngå det lenger.

Så jeg har mildt sagt tenkt noe veldig for å finne ut hva jeg skal gi han da.. Og jeg har endelig funnet på noe. Men fordi han faktisk leser bloggen min kan jeg jo ikke akkurat si det her da.. Det funker litt dårlig. Vil ikke han ska vite hva han får for da er halve moroa borte liksom. Men uansett. Tror jeg har funnet en super genial gave med litt humor i da. Eneste som er synd er at vi ikke kan være med hverandre på juleaften så jeg får jo ikke sett reaksonen hans når han ser hva han får..
Men jeg har en følelse av at jeg kommer til å få høre det, hahaha xD

Men uansett så elsker jeg han kjempe masse da og håper han blir fornøyd <3

Månedens høydepunkt

November er snart over, og det har skjedd mye rart i løpet av denne måneden. Men høydepunktet den måneden her var i går.

I går fikk jeg faktisk dra til chris, noe som er flere uker siden sist jeg fikk lov til. Og egentlig skulle jeg ikke dratt til han før etter halv 4 fordi jeg er ferdig på skolen da. Men jeg skulle til sandefjord for å ta sånn teit synstest. Og da var jeg i byen litt etter halv 2, og synestesten tok ikke så veldig lang tid og etter det hadde jeg fritt fram. Selv om det tok veldig lang tid og mange tapte anrop å få tak i Chris fikk jeg tak i han til slutt. Og han kom ned til byen.

Det var en veldig spesiell følelse å se han, for det var lenge sia sist jeg hadde sett han. Og enda lenger sia jeg hadde sett han og visst at jeg skulle være med han hjem. Vi hang litt rundt i byen sammen med ei venninne av oss før vi kom oss på bussen opp til han.

Hva som skjedde der er ikke så nøye, hva som skjedde den dagen egentlig er ikke så nøye. For meg er det nøye men for de som leser bloggen min er nok ikke det noe å ha interesse av uansett.

Når man ikke har vært alene med kjæresten sin på gud veit hvor mange uker. Er det en helt fantastisk følelse. Det føltes mye mer spessielt enn det gjorde før. Og jeg merker det veldig godt, at nå setter jeg utrolig mye mer pris på den tiden jeg har med han, nå som det ikke skjer så ofte lenger. Selv om det bare er for et lite sekund jeg får holde rundt han betyr det utrolig mye.

Merkelig det der... At når du er med kjæresten din hele tiden, blir det en selvfølge tilslutt. Men når det plutselig endrer seg og man ikke er så mye med hverandre, da setter man mye mer pris på hverandre. Jeg føler at jeg blir mye mer trygg på han og føler han bare blir mer og mer perfekt for hver gang vi er med hverandre. Nå vet jeg ikke hvordan Chris føler det.. For det er ikke like lett å finne ut egentlig ...

Så dagen i går hvor jeg var med han så mye og alene med han, var virkelig månedens høydepunkt. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne være med den gutten hvert eneste sekund av livet mitt. Så mye elsker jeg han og så mye betyr han for meg. Det finnes virkelig ingen bedre kjæreste enn han <33

Vil du krangle, skal du få krangle!

Folk har forskjellige inntrykk av meg. Noen ser meg som snill og hjelpsom, andre som en ufordraglig drittunge. Og begge delene stemmer, begge deler er meg. Hvordan er det mulig? Jo det er ganske simpelt. Det kommer helt ann på hvordan folk er mot meg. Hvis jeg møter noen som er snille og greie mot meg er jeg det tilbake. Møter jeg noen som bare er ute etter å lage krangler, gjør jeg det også.

Så til saken. Det er ei jente som jeg egentlig ikke kjenner. Jeg har bare snakka med henne over nettet. Og først var hu grei og snakka mye med meg. Hu flørta til og med med meg .. Av en eller anna merkelig grunn ... (selv om hu visste jeg hadde type). Men etter ei stund, snudde hu fullstendig om. Hu begynte å kjefte på meg for å ikke like det fordi hu hadde hørt noen andre si det osv. Men herregud, jeg er da tøff nok til å si det rett til folk når jeg ikke liker dem, og det hadde jeg ikke gjort mot hu. Egentlig syntes jeg hu var grei så jeg var jo grei tilbake mot henne. Så hu begynte å beskylde meg for masse dritt osv. Til slutt gikk jeg lei, så jeg sa til henne at det virka som hu ville krangle med meg så da kunne jeg bli med på krangelen for hennes skyld. Har en følelse av at det sikkert blir galt for henne også. Men seriøst den jenta er ikke helt god i hue altså .... Det er lett å se på hvordan hu er, og jeg har bare snakka med henne via nettet...

Så der fikk hu seg en "fiende" eller hva jeg skal kalle det. Og for dere som leser dette, burde dere lære at det er en dårlig ide å kødde opp med meg, for jeg slenger meg bare på c: Og det er det nok flere som har erfart også xDD Men de legger opp til det selv så dem fortjener det sikkert uansett c:

Så lenge mellom hver gang

I går kom faktisk Chris til meg, noe som er veldig, veldig lenge sia sist egentlig. På grunn av flyttinga og alt sånt. Den tia han var der var jeg glad og alt føltes egentlig ganske veldig greit. Selv om mamma og pappa maste mye på at jeg måtte gjøre ditt og datt for å fikse opp i huset sammen med de. Men alikevel, så lenge jeg hadde Chris der var ikke ting så ille, for jeg visste at om det var noe, holdt han rundt meg bare jeg kom bort til han. Og bare i det er det egentlig utrolig mye trøst. Men det som det er enda mer trøst i er at det faktisk går ann å snakke med han. Han er den jeg kan snakke med om alt, og spørre om alt. Er det noe jeg lurer på eller bare noe jeg vil snakke med noen  om er det garentert han jeg går til først.

Når han var hos meg i går, holdt jeg utrolig mye rundt han. Helst ville jeg bare stå der og holde rundt han. Fra han kom til meg, til han skulle dra igjen. Men det var ikke det letteste å få til når vi skulle hjelpe til og foreldrene mine klikka så snart vi holdt rundt hverandre (det er egentlig ufattelig irriterende).

Men det var når han skulle dra alt endra seg. Når faren hans ringte å sa han straks var der for å hente han var det sekundet før jeg begynte å gråte. Men jeg tenkte det ville blitt dumt å gråte fordi han måtte dra når vi begge visste han måtte dra da. Så jeg sa heller at jeg ikke ville han skulle dra, for det var jo sånn ting hang sammen.

Så stod vi ved døra og han skulle til å gå. Da kjente jeg også tårene presse på, for jeg visste ikke hvor lenge det var til  jeg kom til å se han igjen. Og med tanke på hvor vant jeg er med å se den gutten hver eneste dag, er det en litt småskummel og utrygg følelse for meg og vite at jeg ikke aner når jeg ser han neste gang.

Når vi stod i døra og holdt rundt hverandre, kom det noen tårer fra meg. Jeg tror ikke han merka det, men alikevel ... Det burde si litt om hvor lite lyst til at han skulle dra jeg hadde. Men vi sa hade, og i det sekundet døra ble stengt begynte jeg å gråte ordentlig. Og jeg følte meg kjempe alene. Resten av kvelden gikk jeg og smågråt.

Nå sitter jeg på skolen og tenker tilbake på igår. Og jeg ønsker virkelig at jeg veldig snart kan være med han igjen <3

Er på jobb, men facebook har vært underholdningen xD

Å så gøy det er å jobbe når man har tilbrakt nesten hele dagen fra rundt halv 9 på facebook .... For de fleste ville sikkert det vært drit gøy. Og mange ville sikkert foretrukket en arbeidsdag på den måten. Men ikke jeg .. Jeg synes rett og slett det er kjedelig. Jeg blir for rastløs og har mye mer lyst til å gjøre nyttige ting som ikke er så innmari kjedelig. Jeg synes jo det på en måte er greit å tilbringe dagen på facebook så lenge jeg er sliten etter flytting, men alikevel... Det blir veldig kjedelig i lengden.
Så da sitter jeg her da og venter på bedre tider, eller kansje jeg bare venter på noe å gjøre xD Det kan diskuteres :')

Han gjør det ikke lettere for meg ...

Jeg vil alltid være der og hjelpe han. Jeg vil trøste han når han trenger det. Men hvor lett er det, når jeg ser det er noe og responsen jeg får er "jeg vil ikke snakke om det"... Det gjør ikke ting lettere. Det blir bare vanskeligere for meg å hjelpe og trøste han når han ikke vil si hva det er ... Tenker han i det hele tatt over det? Det at jeg vil hjelpe og trøste men han setter opp sperrer for at jeg kan gjøre det.. Sier ikke han hva det er kan ikke jeg gjøre noe for å hjelpe heller ... Det er veldig kjipt å vite at det er sånn ... Når jeg så gjerne vil hjelpe han. Fordi jeg elsker han overalt og vil han ska ha det bra <3

Utrolig hvor mye problemer ett bilde kan lage ...

Jeg hadde aldri i verden trodd at ett bilde kunne skape så mye problemer ... Ei "venninne" av meg hadde lagt ut et bilde for ei stund siden av hu og Chris som kyssa (Chris er x'en hennes) ... Og nå har hu posta det bildet på veggen min, bare for å irritere liksom. Og jeg ber henne selvfølgelig pent om å slette bildet fra facebook fordi jeg ikke liker noe særlig å se bilde av kjæresten min kysse noen andre liksom. Og i tillegg er det veldig lenge siden det ble slutt mellom de to.. Og de fleste normale mennesker sletter tidligere kyssebilder av seg og kjæresten på facebook når det er slutt mellom dem, og de burde iallefall gjøre det når en av dem går inn i et nytt forhold. Men hun var jo helt uenig at hu skulle slette det fra facebook ... For det var ikke min sak hvilke bilder hu hadde der og ikke .. Men det blir vel litt min sak når det blir posta på facebook veggen min? Og i tillegg kjæresten min er på bildet. Og når hun da ikke vil slette det uansett hvor pent jeg ber henne om det osv og i tillegg blokker meg på msn, tar jeg valget med å rapportere bildet.. Og like etter jeg har gjort det, får jeg en sms av en andre felles "venninne" av oss om at jeg skal slutte å væres å umoden osv.. Menneh, herregud da, det er de som overreagerer og er umodne ... Og jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre ><
Så mye bare på grunn av ett bilde.. Ett teit bilde det ikke er noe vits i at hun publiserer .. Skjønner virkelig ikke problemet hun har med å slette det fra facebook.. Jeg bryr meg ikke om hu beholder det på pc'n sin som et minne så lenge hu tydeligvis fortsatt er veldig forelska i han .. Men det er ikke vits i å ha det på facebook med teksta " Elsker deg gutten min <3 Savner deg </3 "
...

Og jeg som trodde mobbinga hadde tatt slutt..

Nytt skoleår, ny skole. Endelig videregående. Det var det jeg tenkte når jeg begynte på videregående. Jeg kom ikke i klasse med noen jeg kjente fra før av. Jeg så nesten ingen  på skolen jeg kjente fra før av. Og skolen her er egentlig en veldig stor skole, så det er vanskelig å møte på folk man kjenner fra før av her i utgangspunktet. Og endelig, jeg blei ikke mobba i det hele tatt. Jeg kunne jo begynne helt på nytt uten at noen som helst kjente meg her.

Det var sånn, helt til i dag. I dag fant jeg ut at to av de som mobbet meg mest i 8.klasse går på skolen her. Og jeg klarte selvfølgelig å møte på dem. Så da er mobbingen i gang igjen. D: Og jeg vet av erfaring at de to der, de gir seg ikke. Så da var skoleåret igjen ødelagt.. Bare fordi noen idioter ikke klarer å la meg være..

Jeg skjønner ikke hva dem mobber meg for heller... De har aldri sagt noe konkret om det. Ikke noe om hvorfor de mobber eller hva de mobber for. Men mobbinga er der uansett... Bare vent, en dag kommer jeg til å ta igjen så sinnsykt. Og det er da de angrer c:

Jeg kan om jeg vil.. (tegning)

Jeg har holdt på med den samme tegninga noen dager nå, og endelig er den ferdig, så jeg tenkte å legge den ut. Egentlig skulle jeg ikke legge den ut enda fordi jeg hadde først tenkt å vise den til Chris seinere i dag, men så ser jeg han ikke seinere i dag alikevel.. Så da får jeg vel bare legge den ut alikevel da.

Ble egentlig ganske fornøyd med den. Fordi den er pen å se på.. Noe som ikke er så veldig rart med tanke på at det er Chris jeg har tegna og han er veeeldig fin å se på.
Litt synd jeg ikke fikk vist han den før jeg la den ut.. Men han leser vel bloggen min i løpet av dagen, så kansje jeg får noe kommentar fra han på melding eller what ever... Lov å håpe.

Trøtt, sliten og savn

Det er ikke gøy å gå rundt å føle seg trøtt og sliten hele tia. Gå rundt med vondt i hodet og ikke vite hvorfor. Der er jeg nå.. I tilegg til at jeg tenker veldig mye på savnet jeg har etter Chris. Det er så innmari uvant å ikke se han hver eneste dag. Klarer liksom ikke venne meg helt til det på en måte. Hver dag jeg går ut av døra om mårran for å gå til bussen håper jeg å se han komme.. Selv om jeg veit det er så å si umulig. Eller ... Det er umulig. Vi bor for langt vekk fra hverandre ...

Hver gang jeg tar bussen hjem håper jeg å se han vente på meg, men det kommer jo ikke til å skje.. Vi bor for langt vekk fra hverandre. Det er ikke mulig egentlig. Og jeg klarer bare ikke venne meg til det..

Denne gangen hjelper det ikke uansett hvor mye jeg ønsker heller ..

Jeg ønsker ...

Noen ganger, skulle jeg virkelig ønske at Chris bare kunne komme gående inn på jobben der jeg jobber for å besøke meg der. Men hvor sannsynlig er det at det skjer ? Ikke særlig .. Men kansje, hvis jeg ønsker det mer enn noe anna i hele verden ? .... Jeg ønsker ...

"Ta litt pepperkaker, kakao og bruk pc'n i hjørnet du" xD

Er egentlig på jobben nå, men det første jeg fikk høre når jeg kom inn døra her var: Fint du kommer nå da, for egentlig har vi ikke bruk for deg helt enda. Ta deg litt pepperkaker, kakao og bruk pc'n i hjørnet du. Og jeg bare " okay, det kan jeg leve med". Så da sitter jeg her da. Og gjør egentlig ingenting.. Venter på at de skal trenge meg så jeg får noe å gjøre snart :P

Men er litt greit å sitte sånn å ikke gjøre noe også, for da får jeg sjansen til å tenke. Ikke det at jeg tenker på så veldig mye spesielt.. For det meste tenker jeg på hvor mye jeg savner Chris.. Og hvor lyst jeg har til å være med han hver eneste dag, selv om det er veldig vanskelig å få til nå som jeg har flytta.. Så satser sterkt på at han kan komme til meg en av de nermeste dagene, for det er mer sannsynlig enn at jeg kan til han for å si det sånn ...

Maybe i see a shooting star?

When the sky get's dark
The lights go off
I sit in my bed
looking out the window
hope there's full moon
But it never is.
I keep looking for stars
Maybe i see a shooting star?
If i did, i know what my wish would be
I'd wish you where here with me
Forever
Because i love you <3

Tegninger c:

Egentlig er det veldig mye jeg kunne tenke meg å skrive nå... Men jeg skal la være med det.. Akkurat nå. Istede skal jeg legge ut bilder c: Selv om jeg faktisk ikke har særlig med bilder atm, fordi teite it avdelinga på skolen reformaterte pcn min.. Tror det er det eneste dem kan for uansett hva feilen er, reformaterer dem... Herreguuud...

okay, først hadde jeg den tegninga der, som jeg egentlig er veldig stolt av fordi den ble epic selv om jeg ikke kan tegne xD

Så bruker vi lysbord : D Og tegner bare omrisset og detaljer c: Den ble jeg ikke særlig fornøyd med.. For det ser bare teit ut c:

Så bruker vi lysbord en gang til og tegner bare omrisset, og tegner ned det rundt med sprittusj c: Det ble litt bedre.. Meen det ble noe rart med noen av linjene mine..

Så har jeg den der. Fortsatt tegna den over med lysbord, så har jeg bare tegna masse random mønstre på den. Og den ble drit kul c:

Så skal jeg tegne flere tegninger til den oppgava der, men de har jeg ikke tegna enda da.. Tar litt tid xD

Skyrim kommer ut idag !!

Nei, jeg gamer ikke. Virkelig ikke. Det er noe av det siste jeg kune finni på å gjøre... Kan egentlig ikke fordra folk som gamer fordi da er det sånn " finne på noe i dag" " kan ikke ska hjem å game bort livet mitt"... Why gidder dem.. Selv om gaming intereserer meg midt der sola ikke skinner (for å si det på en pen måte) veit jeg jo om en del av spilla.. Og akkurat skyrim som kommer ut i dag veit jeg kun om fordi jeg har to kompiser som har mast om det siste uka. Pluss at min sjarmerende kjæreste Chris har også mast om det... Gah ... Egentlig er jeg ike særlig begistra for gamere... Synes egentlig det er helt ille tragisk å kaste bort halve livet sitt på å spille teite spill... Nå skal jeg ikke si at jeg ikke spiller noe som helst selv. For det gjør jeg jo. Men for å si det sånn, jeg er ikke en person som setter meg ned å spiller wow, cod, blackops... eller noen av de andre teite stander gamerspilla. Har det helt fint med sims en sjelden gang i blandt. Og random barnespill eller pokemon på nintendo ds.. Eller gameby pocket : D (har en rosa gameboy pocket som ikke har fargeskjerm og så å si ikke lyd som jeg elsker).

Så grunnen til at "Skyrim kommer ut idag !!" er tittelen på innlegget er at så lenge det kommer ut i dag betyr det at mine venner som gamer (inkudert kjæresten min) kommer til å sitte inne hele helga å game bare fordi de tydeligvis har venta på det teite spillet  i 5 år (ifølge ene kompisen min).. Så jeg må si jeg er mildt sagt lite fornøyd med at Chris antagelig kommer til å sitte inne hele helga å spille .. Generelt.. Det er småirriterende at han sitter å gamer hele tiden. Hvis jeg logger på skype kan jeg nesten vedde på at han sitter å gamer ett eller anna mens han snakker med meg. Snakker vi sammen på telefon kan jeg garantere at han gamer samtidig.. Nor som for øvrig er veldig lett å høre på han..

Så kort oppsumert, Jeg synes gaming er utrolig teit og jeg misliker sterkt at folk kaster bort livet sitt på gaming. Enkelt og greit.. Deal with it ..

Man får ikke mer moro på skolen enn det man lager selv c:

Skole er ikke alltid like gøy. Derfor finner jeg ofte ut at jeg må gjøre ett eller anna teit for at det skal bli morsommere c:

Oh yeahhh, jeg er en teddybjørn og jeg elsker det c:

It's called magic c:

TEDDYBEAR FFS <333

Det det burde være mer enn nok bevis for de fleste at man har faktisk ikke mer moro enn man lager selv c: ofte er det mye morsommere hvis man faktisk har en lodden genser med teddybjørnører c: jeg digger det c:

Jeg har en kjæreste og ei bestevenninne ... Men ...

Jeg har en kjæreste jeg er helt utrolig glad i. En jeg ikke vil miste. En som støtter meg og får meg til å smile. Han betyr utrolig mye for meg og jeg er utrolig glad for at jeg har han.

Jeg har ei bestevenninne jeg er helt utrolig glad i. Ei jeg ikke vil miste. Ei som støtter meg og får meg til å smile. Hu betyr utrolig mye for meg og jeg er utrolig glad for at jeg har hu.

Når de to blir uvenner. (på grunn av en lang historie det ikke er noe vits i at jeg skriver her). Og det egentlig er min skyld. Da er det lite gøy. Jeg vil ikke miste noen av dem. Men jeg kan ikke beholde dem begge når de blir uvenner og ting blir sagt og gjort som ikke burde bli sagt og gjort.
Hva gjør man da? Jeg vil ikke være den som tar det eventuelle valget å sier at en av dem må ryke å reise. Det vil jo bli urettferdig uansett. Jeg gjorde det på den enkle måten. Det er nemlig en fin ting som kalles ansvarsfraskrivelse. (Noe jeg er veldig flink til)..
Med andre ord, jeg fjerna alt ansvaret fra meg. Jeg ga dem en uke på å bli venner og finne ut av ting. Greier de det ikke, da får begge to ryke og reise. Enkelt og greit, uansett hvor lite jeg vil det. Greier de det (noe jeg egentlig håper virkelig på) beholder jeg dem begge og ting går tilbake til sånn det var i starten.

Nå kan ikke jeg lenger bestemme hva de velger. Jeg må bare sitte å finne meg  i det valget de tar, enkelt og greit. Helt ærlig er jeg innmari nervøs for hva de velger. Jeg vil som sagt ikke miste dem og er derfor redd for at de ikke skal klare og ordne opp. Men det er egentlig en sjanse jeg må ta. For ingen av oss har noe spessiell glede av sånn ting er nå. Det er sikkert og visst.

(Det forrige blogginlegget mitt handler også litt om det, men det viser det på en mye enklere måte)

Til Chris og Mari

Den her har jeg tegna. Den er spesielt laget til/for Chris og Mari.. Kjæresten min og bestevenninna mi.
Jeg er utrolig glad i dem begge, og kjempe lei meg for at jeg kom mellom dem med tanke på hvor gode venner de var.
Jeg håper for deres skyld at dere klarer finne ut av det..
Og jeg vet at de begge leser bloggen min så jeg håper de begge ser det iløpet av den dagen her.

Den er tegna på armen min. Jeg har egentlig ikke lov å tegne på armen min av mamma (sorry mamma) men akkurat den der ville jeg ha på armen. Jeg tipper at både Mari og Chris skjønner den. Og jeg håper at de klarer fikse opp i noe. For jeg er egentlig ikke villig til å miste noen av dem.

Så har jeg egentlig ikke så mye mer å si om den saken.. Fordi jeg har bestemt meg for ikke å blande meg, de får finne ut av ting selv, noe jeg virkelig håper de klarer for deres egen del.
Jeg er den som har ødelagt så jeg er den som får finne meg i valget de tar.

Jeg klarer meg ikke uten deg, men hva skjer nå?

Jeg har en person veldig kjær. En jeg er farlig glad i og alt for redd for å miste. Den personen er den beste jeg har. Det beste som finnes og det jeg virkelig ikke klarer meg uten. Nå kan jeg ikke tenke meg livet uten den personen en gang. Mister jeg den personen blir det som å miste en halvdel av meg selv. Og alle vet man ikke kan leve videre uten en halvdel..
Men..
Når det kommer noen andre inn i bildet, som også vil ha den personen så kjær. Hva gjør man da? Når man begynner å føle seg dytta ut på sia på grunn av den andre personen. Og ikke minst, hvis man googler navnet til den personen og ser hva man finner... For det jeg fant om den personen var virkelig så lite imponerende som noe kan bli.. Nå vet ikke jeg om den personen jeg har så kjær har prøvd å google navnet til den tredje personen...

Hvis man veit hva man gjør kan man finne det meste om en person. Man må bare vite hvor man ska lete og hvordan. Man kan nermest finne livshistorien på nettet til en person om man googler navnet.

Uansett. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Særlig ikke nå som jeg fant så mye om den andre personen.. Mye jeg virkelig ikke trengte å vite, men som jeg fant fordet... Og personen jeg har så kjær, hva vet den personen om det ? Ikke vet jeg...

But i'm in deep shit and it hurt...

Hva har skjedd ? Hvorfor forandringa ?

Hvorfor skjedde det plutselig så mye mellom oss ? Alt var greit og vi hadde det gøy. Vi kunne ikke hatt det bedre. Og plutselig endra alt seg. Du endra deg.. Forholdet endra seg og jeg ble sittende for meg selv, helt lost uten å skjønne en dritt av et som skjedde ...
Du merka ikke selv at du endra deg. Og jeg synes egentlig det er vanskelig å forklare åssen du har forandra deg .. Det jeg legger spessielt merke til er at du ikke sier "jeg elsker deg" like ofte som du gjorde. Du verken sier eller skriver det like ofte. Også er det sånne små søte ting du pleide å gjøre, du ikke gjør lenger. Du tar ikke hinta jeg gir deg og du virker ikke like tilstedeværende som du gjorde i starten. Du legger ikke merke til det. Så jeg kan ikke spørre deg hvorfor.. Det er ikke mulig å få svar på det...

Helt ærlig liker jeg ikke at du endrer personlighet.. Det får meg til å føle at jeg ikke vet hvem du virkelig er. Om du er den du viser når du er bare med meg, om du er den du viser på skolen, eller om du er en eller anna person jeg ikke har sett enda. Hvordan skal jeg finne ut av det? Du sier jo en ting, så en anna, så en tredje mens du egentlig mener det fjerde. Det er kansje ikke så rart jeg blir forvirra?

Jeg vil snakke med deg om det. For jeg vil finne ut av det. Finne ut hva som skjer. Er du lei? Er det noe som plager deg? .. Ikke vet jeg.. Og jeg vet ikke om du vet det heller.. Jeg vet ikke noe. Men vi får jo aldri tid til å snakke. Selv når du er hos meg.. Når vi endelig burde hatt tid til å snakke kan du garantere at mamma setter oss i jobb med ett eller anna teit. Jeg hater det. For jeg vil virkelig finne ut hva som skjer.. jeg føler meg veldig lost i det her.. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det, uansett hva jeg prøver på ..