Helt ærlig, nøyaktig min mening

Jeg prøver så hardt jeg kan å glemme alt.
Prøver å glemme alle truslene og de stygge ordene du sa til meg. Jeg veit veldig godt at jeg sa mye til deg jeg ikke burde ha sagt. Det var fordi jeg var sint (og jeg var sint med god grunn). Du var også sint (noe som er fullt forståelig at du var). Men, jeg angrer på det jeg sa. Jeg angrer på alt jeg kalte deg og alle de stygge kommentarene mine. Jeg har også unnskyldt meg ganske mye, mange ganger, for det jeg har sagt. Om du tror på unnskyldningene mine eller ikke, eller om du tror på meg når jeg sier jeg angrer eller ikke... Det vet jeg ikke. Men jeg håper virkelig du tror på meg fordi jeg mener det virkelig.

Jeg er veldig usikker på om du angrer på noe av det du sa til meg. Siste jeg hørte fra deg var at du mente jeg fortjente alle kommentarene og at du bare sa sannheten (så jeg tror ikke du angrer). Greit nok det sikkert... Din mening, din sak... Men jeg tror du har latt små krangler og irritasjoner gjøre deg blind..
På den måten at du ikke lenger kan se de positive sidene ved meg. Det er som om du med vilje prøver å dra frem de negative sidene mine for å gjøre ting verre. Du er blind av raseri og derfor tror du ikke på meg når jeg er ærlig.
Jeg lover, det er ingen i verden jeg har åpnet meg så mye for som det jeg har gjort for deg. Du veit ting om meg som ingen i verden vet.. Og likevel er det fortsatt visse ting du ikke vet om meg. Men de tingene er få.

Men tilbake til det at "hatet gjør deg blind". Jeg har jo fortsatt akkurat de samme positive sidene som jeg hadde for et par uker siden, et par måneder siden, et år siden. De er der fortsatt. De har jo ikke "gått" noe sted.
Men du velger selv å ignorere det fullstendig og late som det ikke er der. For du er mer interessert i å dra frem de negative sidene, slik at du kan få noe å klage om og kjefte om.
Jeg ser jo på deg, at bak alt det tullet og rotet du fucker med nå, så har du jo fortsatt de samme søte og positive sidene du alltid har hatt (de er veldig, veldig langt gjemt bort nå.. Men jeg vet de eksisterer enda). Jeg har ingen problemer i det hele tatt med å fortsatt se det. Selv om jeg blir både sint og såret pga måten du oppfører deg mot meg på, så veit jeg innerst inne at du kan bedre og at du ikke er sånn. Det er bare noen som drar frem det verste i deg nå.

Så nå har jeg bestemt meg for at det bare er ren idioti å holde på slik. Jeg bil legge alt av trusler, stygge ord og kommentarer, ignorering og krangling bak meg (for jeg vet innerst inne at du antagelig ikke mener noe som helst av det). Jeg vil bare glemme det, for det er ikke verdt å huske.  Det er ikke minner jeg vil ta vare på. De minnene jeg ønsker å ta vare på og som er verdt å ta vare på er alle de morsomme stundene vi har hatt sammen. Alt det sære og syke vi har gjort og sagt som vi har ledd av i ettertid. Alle de gangene vi har spilt sammen og dødd av latter underveis fordi jeg har sagt eller gjort noe teit.
De er de minnene som er verdt å huske.
Ikke det monsteret som har flyttet inn i deg nå.

Du er antagelig den særeste og koseligste bestevennen jeg noen gang har hatt. Du er jo ikke riktig i hodet på en plass ! (normalt sett, ikke riktig i hodet på en plass, på en god måte). Men jeg digger deg sånn. Du er kjempe fantastisk sånn.
Og jeg er sikker på at om du bare våkner opp i hodet kunne vi fortsatt hatt det veldig gøy sammen og funnet på mye sykt sammen uten problemer.

Så sånn situasjonen er her nå. Du har blitt et monster... Et monster jeg ikke kjenner til og som jeg er usikker på om jeg vil kjenne til i det hele tatt...
Og jeg savner den personen du var når vi møttes. Jeg er sikker på at du kan få frem igjen den personen igjen uten problemer. Bare du ikke lar monsteret overta deg fullstendig.

Nå vet jeg på forhånd at han dette gjelder kommer antagelig ikke til å lese det her (alle som kjenner meg vet igrunn hvem det er snakk om her uansett så).
Mest sannsynlig vil han ikke lese det fordi han har dette negative synet på meg når det gjelder alt. Så jeg forventer ikke at han skal være klar over at det er slik jeg tenker og sånn. ( han har aldri gitt meg en mulighet til å forklare det uansett).
Jeg forventer ikke han skal lese det heller fordi han rett og slett aldri gidder sånt... Men jeg valgte likevel å skrive det her fordi det er viktig for meg for at jeg skal komme meg videre.
Men som sagt, jeg tror ikke han leser det, fordi han vil ikke en gang få varsel på face om at det er lagt ut siden han nå nylig sletta meg som venn. Så eneste måten han kan se dette på er om noen viser han det. Og det virker også veldig usannsynlig.

På en måte skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne fortalt alt dette og at han trodde på meg. Men, håp og ønsker blir vel aldri oppfylt uansett, right?

Nå har jeg i det minste fått dette ut på en måte.. Og jeg mener hvert ord av det.

Takk for meg ^-^ Time will show what will happen

Når andre skaper problemer og mener jeg skal fikse alt..

Jeg lurer på hvor lenge jeg må vente før jeg får livet "tilbake på sporet" igjen. I det siste nå har det vært mye mer som har "dratt meg ned" enn hva det har vært som har "dratt meg opp".  Og når man sitter der med flere nedturer enn oppturer blir det ikke så lett å vite hva man skal ta seg til..

Mange av nedturene jeg har vært så "heldig" å fått er ikke en gang noe jeg kan gjøre noe med. Det er andre som gir meg nedturer, som jeg ikke har noen som helst mulighet til å styre eller gjøre noe med. Jeg må bare klistre på meg et smil og sitte der å se på.
Det er ikke rettferdig en gang!
Jeg prøver jo så godt jeg kan å holde kontroll på livet og de små gledene. Jeg prøver hardt å fikse opp i alt av problemer som oppstår rundt meg. Men det er ikke alltid jeg strekker til. Problemer med skole, familie og venner kan bli alt for mye. Jeg mister kontrollen og klarer ikke ordne i alt. Det blir rett og slett for mye å gjøre.

Jeg synes snart at når det er andre som skaper problemer, at de kan fikse det selv. Uansett om jeg er en del av problemet (som det ofte viser seg at jeg er av en eller annen merkelig grunn) eller om jeg bare er en medvirkende til problemet, så virker det som om alle forventer at jeg skal fikse ting selv. Jeg skal fikse opp ting som skjer med meg, og ting som skjer med andre. Men hvordan skal jeg liksom klare dette?

Jeg har prøvd så godt jeg bare kan i alle år å hjelpe andre og meg selv. Men nå begynner det å bli litt for mye. Jeg blir eldre og problemene blir større (og tydeligvis flere). Og nå er jeg på et punkt hvor kroppen min bare sier "gi opp, du kommer ikke til å klare det uansett". Selv om jeg fortsatt ønsker å prøve å fikse alt. Men kroppen vil bare ikke...

Jeg er mye syk for tiden. Det er kanskje ikke alle som har lagt merke til det, men jeg føler meg dårlig hver dag. Noen dager er selvfølgelig verre enn andre. Det kan være alt fra at jeg bare føler meg litt uggen, til at jeg er sengeliggende i flere dager.
Ja, jeg har vært hos legen og tatt tusenvis av prøver snart. Men alle kommer tilbake helt fine. "Det virker som om det ikke er noe i veien med deg" sier legen. Hver gang. Men jeg kommer tilbake med mer eller større symptomer enn sist.. Gang på gang. De tar prøver, prøvene kommer tilbake helt fine (stakkars legen min vet snart ikke hva  hun skal gjøre for å hjelpe meg).
Det at jeg er mye syk går utover skolegangen min også. Jeg får mye fravær, og jeg har nå (endelig) fått tilrettelagt gym. For det sier seg selv at de dagene jeg virkelig ikke er i form, er det vanskelig å delta på et slikt fysisk fag. nå har jeg heldigvis fått mer teori isteden, og det hjelper meg mye.
Men, jeg har fortsatt alt for mye å fikse og holde styr på.

Legen min begynner nå å lure litt på om det sitter psykisk. At det er derfor jeg er så mye dårlig. Nå har jeg ikke vært inne til time å snakket om det enda, men hun nevnte kjapt i telefon at det kunne være psykisk på grunnlag av at jeg slet med ting når det kom til venner eller familie for eksempel. Om jeg skal inn til legen å snakke om det, eller om det bare blir glemt, det vet jeg virkelig ikke.

Men jeg begynner selv å skjønne og tro at det kan være noe psykisk galt. Når jeg nå ser hvor ødelagt jeg blir av alt som skjer rundt meg som jeg ikke kan fikse. Problemer og skuffelser hoper seg opp og blir verre og verre istedenfor å bli fikset. Som sagt, kroppen gir opp.
Men når disse problemene kommer fra folk som står meg nær, og jeg er for sliten til å ordne opp alt på egenhånd hva gjør jeg da??
Selvfølgelig, det er ikke umulig å be andre hjelpe til. Og tro meg, jeg har prøvd å spørre de som gir meg problemene om hjelp. Men av en eller annen grunn, er det ofte de personene mener at de bare ikke klarer å fikse det. At de ikke skjønner hvordan de skal gjøre det, og mener jeg skal gjøre det isteden. Siden jeg er jo så flink til å fikse problemer...

Dette kan kanskje være vanskelig å forstå for folk som ikke kjenner "hele historien". Men jeg valgte å ikke skrive direkte problemer og navn til mennesker som er innblandet, for jeg vil ikke at noen skal føle at jeg "henger dem ut" eller snakker dritt om dem som de ikke visste.
Men de som er innblandet og leser dette, vet selv hvem de er. Og jeg håper de tar et hint og tenker seg om når de leser dette. For nå begynner det å bli vanskelig for meg å takle og kroppen vil heller ikke "henge med" lenger. Verken fysisk eller psykisk.

Er mulig det er jeg som er selvopptatt her, men jeg må begynne å tenke litt på meg selv og ta vare på kroppen min slik at hva det nå enn er som gjør meg syk, ikke skal bli verre. Jeg må prøve å holde meg på bena og fullføre skoleåret mitt. Jeg har ikke tid til en knekk nå. Derfor er jeg avhengig av hjelp fra de som skaper problemer.
Og jeg håper den hjelpen kommer før det blir alt for sent.