Jeg prøver så hardt jeg kan å glemme alt.
Prøver å glemme alle truslene og de stygge ordene du sa til meg. Jeg veit veldig godt at jeg sa mye til deg jeg ikke burde ha sagt. Det var fordi jeg var sint (og jeg var sint med god grunn). Du var også sint (noe som er fullt forståelig at du var). Men, jeg angrer på det jeg sa. Jeg angrer på alt jeg kalte deg og alle de stygge kommentarene mine. Jeg har også unnskyldt meg ganske mye, mange ganger, for det jeg har sagt. Om du tror på unnskyldningene mine eller ikke, eller om du tror på meg når jeg sier jeg angrer eller ikke... Det vet jeg ikke. Men jeg håper virkelig du tror på meg fordi jeg mener det virkelig.
Jeg er veldig usikker på om du angrer på noe av det du sa til meg. Siste jeg hørte fra deg var at du mente jeg fortjente alle kommentarene og at du bare sa sannheten (så jeg tror ikke du angrer). Greit nok det sikkert... Din mening, din sak... Men jeg tror du har latt små krangler og irritasjoner gjøre deg blind..
På den måten at du ikke lenger kan se de positive sidene ved meg. Det er som om du med vilje prøver å dra frem de negative sidene mine for å gjøre ting verre. Du er blind av raseri og derfor tror du ikke på meg når jeg er ærlig.
Jeg lover, det er ingen i verden jeg har åpnet meg så mye for som det jeg har gjort for deg. Du veit ting om meg som ingen i verden vet.. Og likevel er det fortsatt visse ting du ikke vet om meg. Men de tingene er få.
Men tilbake til det at "hatet gjør deg blind". Jeg har jo fortsatt akkurat de samme positive sidene som jeg hadde for et par uker siden, et par måneder siden, et år siden. De er der fortsatt. De har jo ikke "gått" noe sted.
Men du velger selv å ignorere det fullstendig og late som det ikke er der. For du er mer interessert i å dra frem de negative sidene, slik at du kan få noe å klage om og kjefte om.
Jeg ser jo på deg, at bak alt det tullet og rotet du fucker med nå, så har du jo fortsatt de samme søte og positive sidene du alltid har hatt (de er veldig, veldig langt gjemt bort nå.. Men jeg vet de eksisterer enda). Jeg har ingen problemer i det hele tatt med å fortsatt se det. Selv om jeg blir både sint og såret pga måten du oppfører deg mot meg på, så veit jeg innerst inne at du kan bedre og at du ikke er sånn. Det er bare noen som drar frem det verste i deg nå.
Så nå har jeg bestemt meg for at det bare er ren idioti å holde på slik. Jeg bil legge alt av trusler, stygge ord og kommentarer, ignorering og krangling bak meg (for jeg vet innerst inne at du antagelig ikke mener noe som helst av det). Jeg vil bare glemme det, for det er ikke verdt å huske. Det er ikke minner jeg vil ta vare på. De minnene jeg ønsker å ta vare på og som er verdt å ta vare på er alle de morsomme stundene vi har hatt sammen. Alt det sære og syke vi har gjort og sagt som vi har ledd av i ettertid. Alle de gangene vi har spilt sammen og dødd av latter underveis fordi jeg har sagt eller gjort noe teit.
De er de minnene som er verdt å huske.
Ikke det monsteret som har flyttet inn i deg nå.
Du er antagelig den særeste og koseligste bestevennen jeg noen gang har hatt. Du er jo ikke riktig i hodet på en plass ! (normalt sett, ikke riktig i hodet på en plass, på en god måte). Men jeg digger deg sånn. Du er kjempe fantastisk sånn.
Og jeg er sikker på at om du bare våkner opp i hodet kunne vi fortsatt hatt det veldig gøy sammen og funnet på mye sykt sammen uten problemer.
Så sånn situasjonen er her nå. Du har blitt et monster... Et monster jeg ikke kjenner til og som jeg er usikker på om jeg vil kjenne til i det hele tatt...
Og jeg savner den personen du var når vi møttes. Jeg er sikker på at du kan få frem igjen den personen igjen uten problemer. Bare du ikke lar monsteret overta deg fullstendig.
Nå vet jeg på forhånd at han dette gjelder kommer antagelig ikke til å lese det her (alle som kjenner meg vet igrunn hvem det er snakk om her uansett så).
Mest sannsynlig vil han ikke lese det fordi han har dette negative synet på meg når det gjelder alt. Så jeg forventer ikke at han skal være klar over at det er slik jeg tenker og sånn. ( han har aldri gitt meg en mulighet til å forklare det uansett).
Jeg forventer ikke han skal lese det heller fordi han rett og slett aldri gidder sånt... Men jeg valgte likevel å skrive det her fordi det er viktig for meg for at jeg skal komme meg videre.
Men som sagt, jeg tror ikke han leser det, fordi han vil ikke en gang få varsel på face om at det er lagt ut siden han nå nylig sletta meg som venn. Så eneste måten han kan se dette på er om noen viser han det. Og det virker også veldig usannsynlig.
På en måte skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne fortalt alt dette og at han trodde på meg. Men, håp og ønsker blir vel aldri oppfylt uansett, right?
Nå har jeg i det minste fått dette ut på en måte.. Og jeg mener hvert ord av det.
Takk for meg ^-^ Time will show what will happen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar