Så mye, så lite. Hvorfor? Hvordan? Hæ? Hva skjer?

Jeg orker ikke, klarer ikke, takler ikke, ønsker ikke....
Så mye mas, så mye rot.
Så mye overalt, helt ute av kontroll. Hvem skal holde kontrollen?
Hæ? Skal jeg klare å holde kontrollen??
Morsom du...

Skolen maser, foreldre maser, venner maser, plikter maser, behov maser, ønsker maser, drømmer maser, verden maser. Og her sitter jeg og skal ha kontroll på alt.
Normalt går det fint. Jeg kan takle det, jeg klarer det. For det er noe jeg har lært meg med årene.
Men noen ganger blir det for mye.
For mange stemmer som trenger på, for mange ting som vil bli oppfylt.
For mye som skjer, jeg klarer ikke følge med.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde styr på viktige avtaler og viktige ting. Men i mellom der kommer det masse andre små ting som må taes hensyn til. I tillegg til en kropp som plutselig en dag bare kan bestemme seg for å ikke fungere.
Hva gjør man da? Slik som nå ? Jeg må bare søke tilflukt. Vekk.
Men hvor er vekk??
Overalt hvor jeg gjemmer meg, kommer det noe i veien, noe som vil blande seg, noe som vil være en del av presset.

Jeg sitter alene på rommet mitt. Men i hodet mitt er det tusen stemmer. "husk det", "ikke glem det", "ta hensyn til det", "tenk på det".
Så mye på en gang. Og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg trenger en av - knapp. En knapp som skrur av alt dette, som ikke lar noe komme inn til meg. som lar meg få orden på ting.

Jeg trenger hjelp, jeg ønsker ikke hjelp.
Jeg har et skoleår foran meg kroppen ikke tåler. Jeg gir ikke opp, jeg vil være sterk.
Jeg vil være der for alle, hjelpe og fikse, men hodet takler det ikke.
Jeg vil klare ting, bli stolt. Men hodet stopper meg.

Hva gjør jeg da ? Hvordan skal ting ende?
Jeg blir vel bare sittende her som nå.
Uvitende
Ute av kontroll
Alene
Over presset
Med alt mitt rot.

Tjohei hvor det går, takk og farvel til kroppen, den henger ikke med slik jeg ønsker. Ikke hodet heller..

Forsvinner, litt etter litt. Uten kontroll

Strekker ikke til.
Orker ikke.
Ønsker ikke.
Skjønner ikke.
Er ikke.

Følelsen av å sakte men sikkert forsvinne. Bare ikke være tilstede.
De fleste ser at jeg er tilstede, med kroppen min... Men hodet. Det er helt andre steder..
Hvor det er, det vet jeg ikke. Men det er langt vekk. Helt fjernt.

Jeg vet ikke hva jeg vil.. Jeg bare forsvinner vekk fra alt.
Jeg vet ikke hva jeg ønsker, men jeg tror jeg ønsker noe med at ting skal bli bedre.
Jeg vil bare ikke orke.. For jeg vet ikke hva det er å orke.

Det føles som om alt har gått til helvete.. At det ikke eksisterer noe mer håp. At jeg har blitt etterlatt alene og må klare meg på egenhånd.
Normalt sett, klarer jeg meg fint alene. Det er jo egentlig ikke det, jeg er jo selvstendig og alt det der.
Men akkurat i den situasjonen her, så har jeg virkelig blitt etterlatt helt fullstendig alene. Og den som har etterlatt meg alene er den ene jeg alltid vil ha nær. Den ene jeg virkelig brydde meg om og trivdes med. Den personen har etterlatt meg helt alene som om jeg ikke betydde noe som helst... 

Det er en jævelig følelse... Å bare bli kastet vekk på den måten, uten at den som kaster deg vekk viser noe form for anger, eller ønske om å gjøre ting bedre.. Da føler man seg ikke mye verdt. Man føler seg heller ikke mye elsket.. 

Så etter så mange måneder, er det ikke lett å vite hva man skal ta seg til når noe sånt skjer.
Jeg bare forsvinner .. Litt etter litt... Blir uberegnelig... Får ikke med meg hva som skjer.

Det er som å gå i en transe. En forferdelig, smertefull og ensom transe.

Og der, i den transen, der sitter jeg fast. Og der sitter jeg til ting går til det bedre. Jeg kan ikke styre det selv, jeg har ikke kontrollen. Jeg må bare vente der å se...
Spørsmålet er bare hvor lenge jeg orker denne transen....

Fuck the world! Jeg stikker C:

Lenge lever endringer i tankegangen min. Etter nå å ha gått gud veit hvor mange dager å følt at jeg ikke passer inn en plass fordi jeg har blitt satt på et helt nytt sted, uten å egentlig ville det selv har jeg gått lei.
Mest sannsynlig kan ikke jeg gjøre en dritt med det, siden jeg ikke bestemmer over hvem som får gå på hvilke skoler og slikt. (Men om jeg hadde kunnet bestemt, ville jeg sparka en eller anna tulling ut av påbygg på Thor Heyerdahl og rappa plassen selv.. Men sånn fungerer ikke verden desverre).

Men nå kan det se ut til at jeg er stuck her på svgs da... (trist nok synes jeg). For klassene på thor heyerdahl er fulle og folk trives visst der så der er det lite håp om at jeg kommer inn. (Nei det er ikke jeg som har mista håpet, men dama som har ansvaret for plassene på påbygg sa sånn til meg så. Og siden hu er voksen og har den jobben vet hu "sikkert" hva det er hu babler om). Så hva er det igjen for meg å gjøre da? Siden jeg likevel ikke får gjort noe med det liksom.....

Derfor velger jeg å bare se dumt på alle og si "fuck the world, i'm going back to my own little bubble" !
Og det er nettop det jeg skal gjøre. Drite i hva de rundt meg sier og drite i hva de mener om hvor jeg passer inn og ikke. For de får ikke være med i min lille boble. For der gidder jeg ikke forurensing av alle idiotene som tror de kan og vet alt. Jeg vil ha min lille boble for meg selv uten at noen skal ødelegge den. Jeg vil gå å tro at verden fungerer slik som den gjør i bobla mi, samme hvor dumt andre synes det virker. Som sagt, fuck the world. Jeg lager min egen sti, og ingen skal få gå på den. (Unntatt kjærestepusenmiin da, for han har spesialtilatelse c: Han får også være med i bobla mi fordi jeg elsker han og jeg vet han ikke ødelegger min verden)

Det er mulig at dette vil ta meg et par år tilbake i tid, så forbered dere på en mer barnslig utgave av meg, for nå gidder jeg ikke mer av alle de voksne systemene som bare rævkjører deg så mye de ønsker uten å få aids av det. (Som sagt går et par år tilbake i hodet så blir et frodig ordforråd jeg tar opp igjen).

Så elsk meg for min annerledeshet og vilje, eller hat meg for det. Se om jeg bryr meg ;)

(TURTLE <3 BECAUSE IT'S AWESOME ) 

Jeg har ikke vært den heldigste i det siste..

Jeg har kanskje ikke vært den heldigste i det siste. Jeg har det vanskelig med å passe inn i ny klasse, på ny linje og ikke minst ny skole. En kjempe stor skole hvor det er så alt for lett å gå seg vekk på... 

Jeg går på skolen og er redd og nervøs fordi det er så mye mennesker rundt meg. Det er så mange jeg ikke kjenner... Samtidig mens det er så få jeg kjenner som jeg faktisk møter på i løpet av en dag. Jeg føler meg egentlig ganske alene. Når det er friminutt vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg, for jeg har ikke den faste plassen med de faste menneskene å gå til som jeg hadde før.

Føler jeg ikke passer inn noe sted lenger ...

Føler meg helt alene uten noen andre som forstår min situasjon..

Det er mye å venne seg til på en helt ny og stor skole... Men det er også mye p tenke på når man tar et så omfattende og vanskelig skoleår som det jeg gjør nå. Jeg føler jeg ikke har tid til annet og at jeg ikke kan slappe av. Og når jeg går med. Følelsen av at jeg ikke kan slappe av, blir jeg mye fortere sliten og ting blir mye mer krevende med en gang. Humøret og følelsene mine kommer totalt ut av kontroll og jeg vet virkelig ikke hva jeg 

skal gjøre med det... Jeg må bare håpe på det beste liksom... Men det er jo ikke alltid det er like lett heller..

Men når ting er som dette, vet jeg at det alltid er ett sted hvor jeg kan få pause fra alt og slappe av, en person som kan få meg til å tenke på andre ting og hjelpe meg med å komme over vanskelighetene. 

Det har kanskje vært mye krangling mellom oss i det siste.. Både om små dumme filleting og litt større alvorlige ting.. Det har vært perioder som har vært kjempe vanskelig for oss begge. 

Men tross disse periodene, tross kranglingen og uenigheten, vet jeg at jeg alltid kan rømme til deg for å få slappe av. 

Det er ingenting som kan få meg til å slappe av mer enn hva du kan. Jeg er så glad for det gutten min. Alt jeg trenger er et par minutter til å koble av. Et par minutter inntil deg uten noen tanker er nok. 

Kjæresten min <3 den nydelige og fantastiske gutten min <3 tusen takk for at jeg fikk muligheten til å ligge inntil deg å sovne noen minutter i stad mens du holdt rundt meg. Jeg trengte det virkelig <3 har ikke følt meg så avslappet på lenge. Nå føler jeg at jeg faktisk har kontroll igjen. Jeg har motivasjonen til å klare målene mine og holde meg glad igjen. 

Og dette er kun takket være deg kjæresten min <3 du er alt for meg og du er virkelig det beste som har hendt meg noen gang <3 jeg virkelig elsker deg av hele mitt hjerte <3 du er ubeskrivelig fantastisk, tusen, tusen takk for i stad. 

Takk for at du alltid vet hvordan du skal få smilet mitt tilbake <3 

Tillit eller simpel dumhet ?

Er det å være dum og innbilsk når man prøver å stole på det noen sier, selv om man egentlig er usikker på om det stemmer? Kan det kalles simpel dumhet?
Men hva kan man vel gjøre når noen sier en ting. Det er jo ikke noe annet å gjøre enn å gå ut ifra at det er sant, når man mente man kunne stole på personen og prøvde å stole på personen.. ?
Og når man da innser, at det man trodde, ikke stemte. At det lå skjulte ting bak. Ting ingen ville fortelle. Hemmeligheter. Hemmeligheter som sårer, som plager, som gjør vondt. Hva gjør man da? Skal man bare fortsette å stole blindt på personen? Bli sett på som dum? Late som om tvilen aldri var der, late som om ting aldri ble sagt? Trodde det var i slike situasjoner folk endte opp med å bli kalt dum og godtroende..

Det blir vel mer spørsmål enn svar ut av en slik situasjon. Det blir mer man lurer på, enn hva man noen gang kommer til å få svar på. Men hva med de gangene, hvor det gjør rett og slett vondt å vite at slike ting skjer? At man får vondt innvendig, føler seg kvalm, føler seg dårlig. Hva gjør man da? Skal man fortsette å være den godtroende personen som tror godt om alle og tenker "nei det var nok bare et en gangs tilfelle"?.
Men hva om det aldri var et en gangs tilfelle? Hva om det kan komme til å skje igjen? Hva om det vil fortsette? Skje igjen og igjen? Hva gjør man da?

Jeg kan sikkert fortsette å stille disse dumme spørsmålene igjen og igjen og igjen. Og likevel, vil jeg aldri få noe svar. Finnes det i det hele tatt noe svar? Kanskje det bare er best å være den dumme godtroende personen som tror godt om alle og alt.
Det blir vel mindre tanker og mindre usikkerhet av det. Selvfølgelig kommer den negative delen i tillegg.. Den med at alle går rundt og sier man er dum. At man burde begynne å stå for sine ting og gjøre noe med dumheten. Jaja.. Jeg vet ikke. Ender vel opp som den dumme godtroende som tror alt er bare en perfekt drøm <3 Igjen <3

Tynt glass

Selvtilliten min er som tynt glass. Om du tar litt hard i det eller mister det, kan det enten knuse eller få merker og sprekker som kanskje ikke synes så godt fra utsiden, men som likevel vil være der.
Disse usynlige sprekkene vil ikke skape problemer over tid, men om man fortsetter å ta hard i det eller miste det, vil det til slutt knuse. Kanskje til og med eksplodere. Og da er det bare en ting å gjøre, sope sammen glasskårene og kaste dem. For noe som har knust på den måten eller eksplodert kan ikke limes sammen igjen.

Hele veien har det vært sterke følelser, og de fortsetter å vokse

Dette er faktisk det første bildet som noen gang ble tatt av oss to sammen. Jeg sitter ofte å ser på det, for det betyr kjempe masse for meg <3

Helt i starten når i var sammen, var jeg egentlig ganske usikker på om det ville holde. Det hele skjedde jo så fort. Vi hadde så godt som akkurat møtt hverandre. Vi kjente hverandre omtrent ikke, vi visste jo ingenting om hverandre. Annet enn at det var følelser mellom oss som var sterkere enn de følelsene man har til venner.

Selv om det hele virket litt sånn.. Ja.. Hva skal jeg kalle det… ”useriøst” kanskje? Det var jo noen som mente forholdet vårt var useriøst i starten, nettopp fordi ting skjedde så fort. Men selv om mange andre så på det hele som bare teit og useriøst var jeg villig til å prøve. Hvorfor?

Jeg så på deg som en utfordring. Den jeg var sammen med før deg, var en slik person alle ser på som ”perfekt” og ting gikk så lett at det bare var kjedelig. Jeg manglet liksom noe i det forholdet. Og jeg tror det jeg manglet var en utfordring. Litt motgang, litt opprør fra partnerens side. Men jeg fikk det aldri. For han var ikke en slik type.

Når jeg møtte deg så jeg jo fort at du ikke var helt standard A4 slik som alle andre. Du gikk din egen vei og gjorde som du selv ville, samme hva andre sa til deg og hva andre mente. Det var liksom ingen som kunne styre deg, samme hva de gjorde, gjorde du som du følte for. Det var en slik utfordring jeg trengte. Det var noe slikt jeg så etter. Noen som var vanskelige, ikke som var lette å ha med å gjøre.

Og det er ganske sant det inntrykket jeg fikk av deg også. Helt i starten av forholdet. Jeg følte at jeg hadde null kontroll. Uansett hva jeg sa, uansett hva jeg gjorde, du gikk din vei og jeg måtte bare følge på. Det skapte en del krangler når vi var fra hverandre. Når vi var med hverandre, var det mindre krangler, fordi vi begge konsentrerte oss om å være med hverandre, og nyte tiden der og da.

Og om jeg skal være helt ærlig, så var det en periode, tidlig i forholdet hvor jeg følte at ingenting nyttet. (Ja det var jo de perfekte øyeblikkene som er i alle forhold, hvor alt virker perfekt og ikke en ting i verden kan ødelegge øyeblikket men det var også en del rot). Men det var den perioden da, hvor jeg hadde lyst til å gi opp, for ting var så vanskelige og jeg kunne liksom ikke se noe løsning på det. Jeg lurte litt på om jeg hadde tatt på meg en litt for stor oppgave med det forholdet her. Om det var mer utfordring og opprør enn hva jeg egentlig kunne håndtere.

Men det var fortsatt en del av meg som ikke ville gi opp. Det var noe som holdt meg fast liksom. Var det din kjærlighet til meg som holdt meg fast? Den følelsen av å virkelig bli elsket, selv om man ikke vet alt om hverandre? Eller var det det, at selv om ting virket vanskelig og uoverkommelig, så jeg fortsatt en helt ubeskrivelig fantastisk kjæreste i deg? Jeg vet det ikke helt. Men jeg bestemte meg for at jeg skulle klare hver eneste utfordring som ville komme. Samme hva det gjaldt, samme hva som skjedde, samme hvor vanskelig det var. Jeg ville ikke gi opp på deg og det vi hadde.

Og det var etter jeg fant ut at jeg aldri skulle gi opp. Ting begynte å endre seg. Jeg så det på deg, at du skjønte at et forhold består av to personer, og at jeg ville være den personen som du skulle ha. Jeg merket også at du endret på uvanene du hadde som ikke var så bra for deg. For det meste var det små ting. Men det er en uvane jeg endret ved deg. En ting, jeg er utrolig stolt for at jeg klarte å få deg til å endre, og jeg er selvfølgelig kjempe stolt av deg, for at du tok det skrittet å gjorde den endringa. For både min og din del.

Det er nemlig det at du røyka når jeg møtte deg. Først tenkte jeg ikke så mye over det. Men etter hvert så innså jeg, at jeg hadde så sterke følelser for deg, at jeg ville ikke du skulle ødelegge deg selv på den måten. Og jeg tok det opp med deg. For jeg brydde meg så mye. Og i starten, var du ganske så sur og irritert på meg, for at jeg sa noe på det. Jeg hadde jo forventa en slik reaksjon. Men det ble mye krangling og diskusjon. Men etter en stund, gikk du med på det. Jeg tror det var fordi du innså at jeg ønsket det fordi jeg brydde meg.

Og du gjorde en kjempe god jobb med å slutte. Det gikk mye iskaffe den perioden. Men du sluttet overraskende fort. Og det tror jeg er den største utfordringen jeg har hatt med deg.
Etter at jeg klarte å gjøre noe med det, var jeg enda mer sikker på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg var enda mer bestemt på at vi to skulle holde sammen, samme hva som skjedde rundt oss. Følelsene mine for deg ble også sterkere. Jeg følte jeg kom nærmere deg og at ting ble lettere.

Det er så utrolig mye mer jeg kunne skrevet, uten tvil. Men nå liker du ikke å lese så mye.. Og dette er selvfølgelig uten tvil noe jeg vil du skal lese. For det sier mye om meg og hva jeg føler for deg. Så jeg skal prøve å ikke skrive så mye mer, selv om det er lett å bli revet med av følelser og tanker.

Nå er følelsene jeg har for deg utrolige. Hver gang jeg ser deg, blir jeg like glad for å se deg som om jeg ikke skulle ha sett deg på flere uker. Selv om det kanskje ikke har gått lenger tid enn et par timer siden sist jeg så deg. Du gjør meg alltid så glad. Du motiverer meg til å få gjort det jeg skal. Selv om det er små ting eller store ting. Du motiverer meg likevel, så utrolig masse.

Jeg blir like glad hver gang du tar deg tid til å sende meldinger med meg når vi ikke er med hverandre. Eller når du tar deg tid til å ringe meg før jeg legger meg for å snakke lenge med meg om alt mulig. Jeg sover så utrolig godt etter å ha snakket med deg like før jeg sovner. Å høre stemmen din før jeg sovner, er fantastisk <3

Du har også begynt å skrive søte og delvis lange meldinger til meg, selv om jeg ikke har sendt deg noe først. Og det blir jeg så utrolig glad for. Det viser at du tenker på meg også <3 Det er nesten ingenting i verden som er søtere enn å få en lang søt melding, sånn helt uten videre, eller det å se at du ringer når du vet jeg har gått ut for å legge meg.

Du gjør så mange små søte ting for meg <3 Som at du står lenge ute å venter på morgenen for å ta bussen sammen med meg fra der jeg bytter buss. At du venter på meg til jeg er ferdig på skolen, bare for å si hade til meg og ta bussen med meg hjem, så langt du kan.

Det er en lang, lang liste med ting jeg setter utrolig pris på at du gjør. Men det får jeg kanskje ta i et annet innlegg. For nå har jeg plaget deg nok med å måtte få deg til å lese alt det her.

 Jeg elsker deg overalt i verden kjæresten min <3 Du er nydelig og fantastisk. Du er alt for meg <3 Ingen kan overgå deg <3 Oss to for alltid gutten min <3 Uansett hva som skjer, uansett hva andre sier og mener. Oss to for alltid <3 I det perfekte forhold <3

Når alt bare blir rot..Har jeg det merkeligste tilfluktsstedet..

Hvorfor velger jeg alltid å sette meg inn på vaskerommet når ting blir vanskelig og det blir for mye å tenke på og holde styr på på en gang? Det slår ikke feil. Det er alltid vaskerommet jeg velger å sette meg inn på, foran vaskemaskinen. Egentlig er det jo et ganske så merkelig sted å velge å sette seg når man ikke har det helt bra og har for mye styr rundt seg. Vaskerommet liksom.. Der jeg pleier å ikke gidde å gå fordi jeg vet jeg må sette på en ny vaskemaskin eller lignende. Rare greier det der...

I teorien kunne jeg jo gått å satt meg på rommet mitt, som er et ganske vesentlig sted å velge å gå å sette seg for andre om ting går galt og man trenger å tenke og slikt. Men rommet mitt er så stille. Det er ikke en eneste lyd der. Det er så stille at det skremmer meg å skulle sitte der, uten å si noe, bare høre på det som skjer inni hodet mitt. Derfor vil jeg ikke sitte der, det gir meg bare en følelse av tomhet og nervepirrende stillhet..

På vaskerommet har jeg jo bråket fra vaskemaskinen og tørketrommelen som sperrer alt ute. Mange ville kanskje irritert seg over bråket disse maskinene lager, men jeg synes det er beroligende.
Jeg synes faktisk det virker ganske behagelig å sitte her inne på de harde flisene, med vaskemaskinen som ryggstøtte.
Det er så fredelig, samtidig som det sperrer verden ute. Det er mulig jeg bare er rar altså. Men jeg vil uten tvil velge vaskerommet fremfor mitt eget soverom, når jeg ikke vet helt hva jeg skal tenke eller tro, og bare trenger å forsvinne inn i min egen boble. Hvor alle løsninger er enkle og kommer til syne med en gang.

Enda en grunn som jeg kom på, som er med på at jeg velger vaskerommet i slike tilfeller. Er at den beste vennen jeg noen gang har hatt, pleide å være på vaskerommet å vente på meg når noe var galt. Hun lå alltid der å duppa rund i bassenget sitt og passet sine egne saker, med mindre hun følte for å leke gjemsel i klesvaska. Hun var alltid der. Klar for å lytte, uansett hva det var jeg hadde å si. Ikke at jeg fikk så mye til svar.. Annet en et lykkelig dyr som krabbet rundt i fanget mitt og var nyskjerrig.

Snuppa, min kjære søte snuppa. Den søteste lille skapningen i verden som alltid var klar for å kose og tilbringe tid med meg. Den ene jeg hadde jeg kunne si alt til, uten at det ville bli sagt videre. Den ene som alltid ville være der for meg.
Som jeg savner henne :'(

Jeg hadde henne i ca 2 år. Dagen jeg fikk Snuppa var den lykkeligste dagen noen sinne. Jeg hadde ønsket meg en kanin. Men, hvilket dyr ville være enda kulere å få? Jo en Skilpadde. En søt liten skapning som ikke gjør annet enn å passe sine egne saker. Det er liksom ingenting som kan plage en skilpadde, bare fordi de er en skilpadde. Jeg ga henne utrolig fort navnet snuppa. Og jeg passet på å mate henne og ta henne med ut på sommeren så hun kunne gå rundt i gresset. Til gjengjeld, fikk jeg en ny bestevenn som var alt for meg <3

Men en dag fikk mamma nok av at hun var rene ninjaen... Snuppa visste nemlig hvordan hun kom ut av det lille bassenget sitt, hun kunne dytte opp dører, gå opp og ned trapper (mye lettere ned enn opp, men det funka) Og hun kom over alt av hinder i sin vei mens hun nyskjerrig utforsket alle rommene hun kunne komme inn i.  Når i tillegg tvillingene kom til verden, bestemte mamma seg for å bli kvitt snuppa. Hun tok for mye plass, og grunnet bakterier skilpadder har på seg som kunne være livsfarlige om bebiser fikk de på seg..
Mamma bestemte å gi henne vekk, samme hva jeg syntes.

Det begynner å bli en stund siden nå.. Jeg var her når den nye eieren kom å hentet snuppa. Hun virket som en grei jente og veldig snill og hadde en del dyr fra før av. Det hjalp litt i det minste. Men jeg husker at når snuppa dro, gråt jeg. Jeg satt inne på vaskerommet, der bassenget hennes en gang hadde stått og gråt.
Det var som å miste en bestevenn.Og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.
Dere som har hatt kjæledyr før, som har betydd kjempe masse for dere, vet garantert hvordan det føles.

Jeg gråter enda når jeg tenker på henne.. Skulle ønske jeg fortsatt hadde henne her når jeg trengte henne. Rart at et dyr plutselig kan bety så mye for et menneske.

Det her er det siste bildet som ble tatt av Snuppa. Verdens nydeligste dyr i hele verden <3
Som jeg savner henne og skulle ønske hun var her nå.
Den som tror at min skilpadde dilla kom helt uten noen grunn, den tar feil. Det var etter jeg var så heldig og fikk snuppa inn i livet mitt at skilpadde dillaen kom for fult.

Nå er denne det nærmeste minne jeg har om Snuppa mi. Tatoveringen jeg tok på leggen. Det er ikke samme type skilpadde rase. Men det er en skilpadde, og jeg har bestemt meg for å gjøre noe for å få den til å bli mer knyttet til henne. Jeg må bare finne ut hva.

Så her sitter jeg da, å minnes mitt dypt savnede dyr og bestevenn. Samtidig som alt i hodet er bare rot. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller gjøre... Jeg bare forsvinner i min egen verden, inn i min boble, hvor ingenting kan gå galt eller bli ødelagt. Den verdenen vil jeg leve i. Der vil jeg være. Men det nærmeste jeg kommer er tankene om stedet, mens jeg sitter på vaskerommet med bråket fra vaskemaskin og tørketrommel i ryggen...

Life is wonderful, when u know how to handel it.

-PsykoPuzz~

Oppturer og nedturer går ofte hånd i hånd

Egentlig, så har jeg det så utrolig greit nå og er kjempe masse happy c: Fordi jeg kan være hos verdens beste kjæreste i hele verden i en hel uke fordi mamma og pappa er på ferie i Tyrkia, og jeg ikke vil være hjemme, fordi det er så mye bedre å være hos kjæresten min.

Selvfølgelig har det meste både oppturer og nedturer, det er jo en selvfølge til de fleste situasjoner og ting.
Men det jeg er så utrolig glad for med meg og Anders, er at selv om vi krangler sånn en gang iblandt om de teiteste og merkeligste ting, så blir vi skikkelig fort venner igjen <3 Og det er noe jeg setter så utrolig stor pris på, fordi jeg virkelig hater å krangle og diskutere og slike ting. Spesielt med folk jeg er kjempe masse glad i <3

Jeg er ganske sikker på at den mest fantastiske tia jeg har, er den tia jeg er med Anders. Det er uten tvil den beste følelsen i hele verden å våkne opp og se den pene kjæresten min ligge ved siden av meg <3 Bare det å våkne å se kjæresten min ved siden av meg om morgenen er så ubeskrivelig <3 Blir så glad av det, og dagen går liksom så utrolig mye bedre bare av at jeg våkner ved siden av han <3

Det er ingen som kan få meg i et så godt humør som hva Anders kan <3 Uansett hva det er som skjer, uansett hva jeg går gjennom. Kan han alltid få meg til å smile og tenke på andre ting. Ingen har klart det så lett før som det han klarer <3

Og det med at jeg synes det er så fantastisk å være med han, og at det gjør ting så mye bedre og lettere for meg å ha han i nærheten, gjør at jeg er ekstra glad for at jeg kan være hos han i en uke nå. Fordi jeg sliter en god del med skolen for tia. Jeg henger langt etter med det meste av skolearbeid, fordi det plutselig ble så alt for mye å gjøre med veldig omfattende oppgaver og mange oppgaver på en gang og alt for lite tid til hver oppgave.
Pluss at det er masse problemer med PTF timene mine... (For de som ikke kjenner til hva det er, så er det et fag man får på videregående, altså prosjekt til fordypning, og det er i mitt tilfelle utplassering i en barnehage hvor jeg mangler en del utplasseringsdager, grunnet ferier til utlandet). Det er jo noe lærerne ikke er så fornøye med så nå står jeg i fare for å miste karakteren i det faget, og i værste fall, miste skoleplassen.

Og når ting er som de er nå med skolen og slikt. Er jeg så utrolig glad for at jeg kan tilbringe en uke med Anders <3 Fordi når han er i nærheten, er jeg mer motivert for å jobbe med skolearbeid. Siden jeg føler ikke jeg må sitte å sende meldinger og slikt hele tiden til han, for han er jo rett ved meg <3
Og når ting blir vanskelig for meg og jeg føler at alt dette blir for mye på en gang, sitter han alltid klar for å holde rundt meg og trøste meg om det trengs <3 Og det er jeg så ubeskrivelig glad for, da slipper jeg å være redd for at jeg står alene om alt. Fordi jeg vet at han er der når jeg trenger noen, samme hva det gjelder og samme når på døgnet det er. Han vil alltid være der for meg <3

Når jeg tenker gjennom alt dette, så er det ingen tvil om at jeg har funnet min perfekte kjæreste <3 Det er ingen som kunne vært bedre for meg, tross krangling og shit rett som det er. Men hva er vel et liv uten uten nedturer?
Om man ikke har en eneste nedtur i livet, så har man jo ingen oppturer heller. Og uten nedturer, får du aldri den følelsen av at det er noen der som er der for deg, og som passer på deg.
Jeg tror at det å leve et liv uten å vite at man har noen der som vil være der for deg, vil ikke være noe bra liv.

Selv om ingen liker nedturer (jeg er en av dem selvfølgelig) Så ser jeg jo jeg det at et liv ikke vil være et ordentlig liv uten nedturer.

Man trenger nedturer for å kunne sette pris på oppturene i livet, det har jeg virkelig skjønt nå.

Derfor elsker jeg deg mer enn noe i hele livet mitt Anders <3 Du og jeg for alltid, uansett hva det er som skjer, så skal vi holde sammen <3  Perfekte kjæresten min <3

Når du bare vil tilbringe tiden inntil en person

Det er de dagene hvor man bare til tilbringe tiden tett inntil en person hele tiden. Man vet ikke helt hvorfor man har den følelsen, akkurat den dagen. Den bare er der.
Når det er mulighet for å bare være inntil den personen man ønsker på en slik dag, så er det perfekt. Gleden er stor og ingenting i verden kan ødelegge øyeblikket. Vet veldig godt hvordan det føles. Det er en av de mest fantastiske følelsene i verden, uten tvil <3

Men, så er det også de dagene du sitter med den samme følelsen, men man ikke har mulighet til å gjøre det.. Når det er ett eller anna som kommer i veien. Det er den største frustrasjonen noensinne. Det er en forferdelig trist følelse...

I dag har jeg hatt en sånn dag. Hvor jeg bare vil være tett inntil Anders, uten egentlig å vite hvorfor. Det bare er sånn. Men det har ikke gått. Bare fordi jeg måtte hjem og Anders skulle bort... Og den følelsen jeg sitter igjen med, er bare skikkelig skuffelse fordi det ikke gikk... Og det er egentlig en helt utrolig kjip følelse...

Følelsen av at man blir fullstendig alene, den blir også større i slike tilfeller.. Og det er heller ikke noe kult.. Det er utrolig kjipt. Særlig fordi jeg hater følelsen av å være alene.

Et forhold kan ha mange nedturer, og det kan være mange vanskelige perioder å komme gjennom.
Men , når man klarer å komme seg gjennom de vanskelige periodene, sammen, det er da den virkelige herlige tiden begynner.

Der sitter jeg nå. Sitter med verdens beste følelse i hele verden <3 Det har akkurat vært en litt vanskelig periode og mye har skjedd, men jeg og Anders gutten min kommer oss alltid gjennom slikt uten problemer <3

Gleder meg til i mårra, fordi da er det valentine. Og for første gang har jeg en kjæreste som faktisk er villig til å gjøre noe ut av det. Og det er jeg kjempe glad for <3 Så håper jeg får en kjempe fin dag i mårra med gutten jeg skal være sammen med resten av livet <3

Du er så herlig gutten min <3 Og vi gjør så utrolig mye rart <3 Men det gjør ikke så mye når vi er like merkelige begge to <3 Pene , pene deg <3

Beste i verden er å kysse deg gutten min <3 Og når du har lua ned over øynene som der (ja jeg hater det) men da klarer jeg liksom ikke la være å dra lua ned over hele ansiktet ditt, og bare la det være igjen nok til at jeg akkurat klarer å kysse deg <3 Også er du så søt når du blir furten for det <3

Haha, åååhhhh du er så søøøøøt gutten miiin <3 Herregud, det er ingen i verden som kan sjarmere meg med så merkelige ting som det du kan  <3 Elsker deg kjempe masse gutten min <3 Verdens beste kjæreste i hele verden :* Oss to for alltid gutten min <3

Ja, noen ganger blir jeg ganske så oppgitt over deg gutten min. Det er jo de øyeblikkene hvor jeg bare sitter å tenker "åherreguuuud at det går ann daaa" og blir ganske så frustrert. Men, 

Uansett hva som skjer, så elsker jeg deg gutten min <3 Elsker deg overalt, elsker deg av hele mitt hjerte <3 Anders gutten min? Du er alt for meg og vi skal være sammen for alltid <3 Nyforelska følelsen jeg har for deg, vil ikke forsvinne. Den er der samme hva <3 Noe jeg er kjempe fornøyd med.
Oss to for alltid <3
Drømme gutten min <3
Drømme forholdet mitt <3
Og ikke minst, starten på drømme livet mitt <3 

Elsker deg Anders gutten min <3 :* Du er perfekt for meg <3

Det skal aldri så mye til igrunn

Ett ord, en setning. Det skal ikke mer til. Man trenger ikke å si mer enn det, før man har klart å gjøre noe galt....
Det er ikke alle gangene man mener noe negativt eller galt med ordene man sier. Men likevel, er det noen som tar det negativt.. Og når det skjer, hva gjør du? ..
Hvordan skal du få tilbake den gode stemningen? Få tilbake smilene? Hvordan?
Jeg vet ikke selv.. Jeg klarer det aldri. Det ender alltid opp med at jeg tier stille. I usikkerhet.
Usikkerheten i det at jeg ikke vet om jeg vil gjøre ting bedre eller værre ved å si noe.
Og det største problemet i en slik situasjon, hva skal jeg si?
Ja... HVA skal jeg si? For at ting skal gå bedre igjen..

Selv om det bare er en liten fille ting, så er det også knyttet til følelser.
Følelser for andre som kan være sterke. Og som gjør frykten for å drite seg ut bare større

Frykten for å bli glemt

Jeg tror ikke kjæresten min glemmer meg. Fordi det virker egentlig ikke som noe han ville gjort.
Men samtidig så er det en frykt der. En frykt for å bli glemt. For at noen andre skal være viktigere for han. For at noen andre skal ta oppmerksomheten jeg kunne fått, vekk fra meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg er redd for det, men det er jeg.

Jeg er veldig redd for det. Nesten paranoid. Selv om det kanskje er ganske ille å innrømme. Men ja, det er sånn jeg er da.. Veldig paranoid.Paranoid for å bli glemt fullstendig av kjæresten min. For at det skal starte med at han glemmer meg innimellom og heller er mer opptatt med andre, selv om jeg er tilstede. Paranoid for at han helt skal glemme å sende meg meldinger om jeg ikke sender en først.
Hver gang det tar litt lang tid før han svarer og jeg ikke vet hva han gjør blir jeg usikker. Ja, jeg vet jo at det er feil på meg og at jeg skal stole på han og alt det der. Det vet jeg. Men unnskyld meg, jeg er paranoid og usikker av meg.

Usikker ja.. Det er også veldig vanskelig. Hver gang jeg ikke vet hvor han er , eller hvem han er med. Blir jeg egentlig usikker. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg er redd for at han skal gjøre noe som han vet veldig godt at jeg ikke liker, også prøve å holde det hemmelig for meg etterpå fordi "det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av". Mulig det.. Men det gjør meg uansett usikker. Det at jeg ikke vet om han gjør noe jeg misliker eller ikke. Uansett hva det gjelder. Det er så irriterende å være sånn. Like irriterende som sjalusi..

Ja .. Jo... Sjalu er jo også noe jeg er da. Så snart han gir andre (spesielt jenter) mer oppmerksomhet enn meg og han ikke legger merke til meg omtrent. Herregud så sjalu jeg blir. Av hver minste lille ting kan jeg bli sjalu. Det frustrerer meg veldig egentlig. For jeg liker ikke å være sånn fordi jeg er redd for at det skal plage han. 

Til og med når han spiller Magic (fuckings spill til tider for å si det mildt) så blir jeg sjalu, fordi han glemmer meg helt og jeg føler at spiller betyr mer for han enn meg, eller at spillet er mer spennende å holde på med enn å være med meg. Det er en litt ekkel følelse. Det at jeg noen ganger føler meg mindre verdt enn et spill.. 

De fleste som leser det her, vil vel si det er noe galt med meg og ikke han. Men det er jeg vant med. Jeg vet det er jeg som må endre på mitt syn på ting og jeg som må endre på ditt og datt og blah blah blah.. Men det er lettere sagt enn gjort. Sorry for at jeg er som jeg er og har det dumme synet på ting som jeg har ...
En dag vil det vel gå fint.. Eller noe sånt...

Ofte sitter jeg også med følelsen av at noe er galt. At det skjer noe jeg ikke liker. At han gjør noe jeg ikke liker. Jeg vet ikke hvor mange ganger den følelsen har stemt... Men jeg vet jeg har den ofte. At det skjer så mye han vet jeg ikke liker og som han ikke tør å fortelle. Jeg vet ikke om det stemmer som sagt, når jeg har denne følelsen... Men den kommer så mye oftere enn jeg føler den burde ... Desverre "/

Litt å tenke på for de som røyker

For en gangs skyld har jeg fått en nyttig inspirasjon til et blogginnlegg. Fordi jeg har mange venner som røyker, har røyket selv (jeg har slutta fordi jeg er flink jente) og ikke minst, en kjæreste jeg virkelig elsker som røyker.. I tillegg til dette så går jeg da på barne og ungdomsarbeider på videregående dette året og kapittelet vi jobber med nå heter ”Tobakk, rus og kriminalitet”. Derfor får jeg lest en del om spesielt røyking blant ungdommer. Derfor følte jeg for å skrive et blogginnlegg om dette siden det er et veldig viktig tema.

Også håper jeg at flere av mine venner og kanskje kjæresten min vil tenke på å slutte å røyke etter å ha lest 

dette.

Røyking er jo som alle vet avhengighetsskapende. Det vil si at når man først har begynt er det vanskelig å 

slutte.

Vel, jeg kan si av erfaring at jeg kunne slutte på sekundet. Og det gjorde jeg. Det er ikke mange som klarer det men det finnes de som kan.

Jo lenger man røyker, jo vanskeligere blir det å slutte.
Nikotin er et at stoffene i røyk, og det er dette stoffet du blir avhengig av.

Skadevirkningen av de forskjellige stoffene du får i deg av røyking

·       

*Nikotin

- Det viktigste virkestoffet. Det virker beroligende og stimulerende. Det er nok nikotin en sigarett til å drepe en voksen mann, men mesteparten av stoffet forsvinner i lufta når du røyker.

·      

*   Ammoniakk
- Et sterkt etsende stoff som blir tilsatt for å øke kroppens opptak av nikotin. Ammoniakken bryter ned lungene og kan føre til alvorlige lungesykdommer som KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom) og lungekreft.

·     

*    Arsenikk
- Giftstoff som blant annet blir brukt i rottegift.

·         Cyanid
- Fargeløs og svært giftig gass. Denne gassen gir hodepine eller kvalme hos mennesker som røyker for første gang, eller som røyker svært mye over en kort periode.

·       

*  Karbonmonoksid
- Usynlig og luktfri gass som blokkerer oksygenopptaket i de røde blodcellene slik at oksygentransporten blir redusert. Det er grunnen til at du kan føle seg tungpustet og slapp etter en sigarett.

·        

*Tjærestoffer
- Tilsatt for å få nikotinet mer effektivt ned i lungene.

·       

*  Nikkel og bly
- Tungmetaller om øker sjansen for lungeinfeksjoner. Kan skade indre organer

Og dette er bare en mini del av alle de stoffene du kan få i deg av bare en sigarett. Det er ganske ekkelt å tenke på når man tenker på hva det er med glede man trekker ned i kroppen å nyter det. Yuk… Jeg synes nå bare det virker ekkelt etter å ha lest det her.

Når man begynner å røyke som ungdom er man ikke veldig opptatt av senere helseskader, noe alle driter seg ut på senere (for å si det rett ut).

Andre skadevirkninger ved røyking

·       

*  Røyking bryter ned kroppen.

·     

*    Første symptomer på at noen røyker er: Misfargede tenner og dårlig ånde.

·    

*     Fordi røyking bryter ned kroppen, er det større sjanse for å oftere få luftveisinfeksjoner, som forkjølelse, influensa  og lungebetennelse.

·       

*  Røyking gir også dårlig kondis og man har lettere for å legge på seg om man røyker, enn når man ikke gjør det.

·       

*  Røykere dør også tidligere enn de som ikke røyker fordi røykingen fører til blodpropp, hjerneslag og hjerteinfarkt. Disse sykdommene kan gi varige lammelser, hjerneskader og uførhet.

·       

*  De fleste som røyker vil ende opp med å få KOLS, denne sykdommen er umulig å kurere, så har du først fått det vil du dø av det eller ha det til du dør av andre årsaker.

·      

*   En veldig stor del av stoffene i røyk er kreftfremkallende.

·      

*   Lungekreft er mest vanlig, men røyking kan også øke risikoen for kreft andre steder.

Dette er bare en brøk del av all informasjonen om skadene man kan få av røyk. Men dette er noe av det 

viktigste.

Og etter jeg leste alt dette, lurte jeg på ”vil noen gang kjæresten min slutte å røyke om jeg ba om det?” ”ville han slutta om jeg hadde en god nok grunn?” Jeg vet ikke.. Men jeg håper det jo. Han skader ikke bare seg selv med røykingen. Han skader de rundt seg, inkludert meg. Fordi de stoffene han puster ut når han røyker, puster jeg inn.

Det er også en fakta som sier at ”å kysse en som røyker, er som å slikke et askebeger” yuk… Passe ekkelt..  Og det gjelder uansett om han pusser tenner eller ikke.

Når jeg leste om alle de sykdommene og lidelsene man kan få av å røyke, håper jeg virkelig kjæresten min slutter. Fordi jeg elsker hans å ubeskrivelig masse, og jeg vil ikke at han skal få noen av disse lidelsene. Jeg vil heller ikke miste han en gang i livet fordi han har pådratt seg en dødelig lidelse av røyking. Uheldigvis kan ikke jeg bestemme om han vil slutte eller ikke.. Det er kun hans valg. Men jeg håper virkelig, at alt dette, er en god nok grunn til å slutte. Fordi jeg elsker han av hele mitt hjerte og vil ikke slike ting skal skje han. Og jeg liker heller ikke at jeg også blir skadet av at han røyker.

Så gutten min, er dette god nok grunn? Eller må jeg finne mer ekle fakta og slikt ?