Først følte jeg det, men nå gjør du det å

Jeg har følt det i vært fall i en måned alt. Først nå får jeg høre fra deg at du føler det samme. Vi føler vi glir vekk fra hverandre.

Nei.. Jeg vil ikke det. Jeg vil ikke gli vekk fra deg, jeg trenger deg.
Jeg vil ikke leve uten deg, du er livet mitt.
Jeg vil ikke miste deg, du har sjela mi.

Det er vanskelig.. Virkelig. Særlig når vi begge føler det. Ingen av oss vil miste den andre. Ingen av oss vil gli vekk. Vi begge vil beholde det vi har nå, for alltid. Jeg vil gjøre alt for å fikse opp ting igjen. Jeg nekter å la deg gå. Jeg vil ikke la deg gå. Jeg vet at jeg klarer ikke se deg gå. For jeg kan ikke se livet mitt gå vekk fra meg.

Du vet hvor utrolig mye du betyr for meg, du vet hvor mye jeg trenger deg og setter pris på å ha deg. Jeg klarer meg rett og slett ikke uten deg. Nå kan ikke jeg sitte her å skrive det du føler og mener uten at du er her. Men jeg vet at du ikke vil miste meg heller.

Jeg vil prøve å fikse opp i ting, slik at jeg slipper å se verdens beste kjæreste som jeg elsker over alt gå fra meg..

Jeg har tatt et valg

Den siste tiden har det vært litt greier mellom oss to.. Jeg sliter med at du ikke virker helt tilstedeværende veldig ofte og jeg føler du begynner å gå lei meg.
Du sier imot og mener at et ikke er sånn ting henger sammen. Men jeg merker at du endrer deg. Spesielt når jeg snakker med deg over skype eller meldinger. Du svarer ikke som du gjorde før. Når jeg spør deg om det er noe, sier du det ikke er noe. Det er bare det at du ikke gidder svare noen ganger eller at du ikke veit hva du skal svare.

Det sårer meg veldig når du holder på sånn. Jeg vet ikke om du ser det.. Jeg tror ikke du ser det for det virker ikke sånn. Jeg gråt ofte på grunn av det. Du vet jeg er avhengig av å ha noen jeg kan snakke med hele tiden. Jeg må ha noen som alltid svarer på meldinger. Du var en sånn når vi ble sammen. Men nå... Du er ikke det lenger. Jeg tenker ofte på det, for jeg lurer på hva som skjer. Jeg vil vite hvorfor ting har blitt sånn, for jeg vil ikke gå hver eneste dag å være redd for å miste deg. Redd for at du bare plutselig ikke har tid til meg mer. Det er en frykt jeg går med hver eneste dag.

Jeg vil bare isolere meg vekk fra alle andre. Bare sitte for meg selv og ikke gjøre noe. Fordi jeg føler jeg holder på å miste deg. Jeg vil ikke miste deg. Det er det siste jeg vil. Mister jeg deg mister jeg livet mitt. Du er den eneste som har plass i hjertet mitt, du eier sjela mi.. Du er min bedre halvdel og jeg kan ikke leve uten deg.

Alikevel ser det ut som jeg har tatt et valg. Et valg som virkelig sårer meg og gjør vondt. Men jeg føler at det er den eneste løsningen.. Jeg svarer deg ikke lenger. Jeg ser jeg har fått melding av deg. Jeg leser den. Tenker over det du skriver, så legger jeg vekk mobilen igjen. Jeg svarer ikke, selv om jeg sender meldinger med andre folk, så svarer jeg ikke deg. Det gjør sykt vondt å ikke svare deg, fordi jeg elsker deg mer enn alt i hele verden, jeg setter deg foran alt, til og med meg selv. Når jeg ikke svarer deg sitter jeg der med tårer i øynene. Jeg vil svare, jeg virkelig vil. Jeg vil jo snakke med deg. Men det ender bare opp med at jeg blir såra, fordi du slutter å svare midt i en samtale.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil holde på sånn. Holde på å ikke svare deg. Det er tungt for meg å ikke svare.. Men jeg prøver å holde det en liten stund, slik at du skal skjønne. Skjønne hvordan jeg føler det når du stopper å svare midt i en samtale. Den følelsen du får når jeg plutselig ikke svarer deg lenger, den såra og småredde følelsen, det er den jeg får hver gang du slutter å svare midt i en samtale. Følelsen er forferdelig å gå med, og man føler tilslutt at man må tvinge personen til å svare. Jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvilke smerter jeg sender deg gjennom. Og jeg er kjempe lei for det, og det sårer meg at jeg gjør det.Men alikevel gjør jeg det så du kan skjønne. Fordi jeg vil du skal skjønne hvordan jeg har det. Hvordan jeg føler og hvordan jeg tenker.

Uansett elsker jeg deg kjempe masse og er redd for å miste deg. Du er livet mitt og jeg vil gjøre alt for deg. Selv om det ikke er lett når ikke en gang du vet hva problemet er..

Føler meg alene, men jeg er ikke alene

Noen ganger føler jeg meg utrolig alene, sånn har det vært mye av den siste lille perioden (2-3uker eller noe sånt tror jeg). Jeg har jo ikke vært alene egentlig. Jeg har hatt venner rundt meg hver eneste dag, familien min har jeg jo også alltid rundt meg. Men alikevel har jeg følt meg helt ufattelig alene. Det er ikke noe logisk egentlig. Til og med jeg synes det er veldig lite logisk.
Største problemet er vel det at kjæresten min ikke har vært den beste til å svare på random meldinger jeg sender han. Noen ganger føler jeg at jeg må tvinge han til å svare på en måte..
Jeg er avhengig av å ha noen å tekste med som svarer på alt mulig av random meldinger, det er bare sånn jeg er. Og det virker ikke som om kjæresten min er en sånn en.. Ikke nå lenger. Han var det før, da svarte han på alt av meldinger og jeg var så utrolig glad for det. Men så sluttet han med det.. Nå vet han plutselig ikke hva han skal si lenger, eller så gidder han bare ikke..

Det der er vel hovedgrunnen til at jeg føler meg så ekstremt aleine. Og akkurat nå orker jeg ikke skrive stort mer uansett.. Kan hende det kommer et bedre blogginnlegg seinere.

Malemester klatt-i-klatt c:

Jeg har da funnet ut at jeg ikke klarer å sitte å male på skolen uten å finne på noe tull xD Og i dag malte vi selvfølgelig da. Fordi vi holder på med en super teit oppgave jeg egentlig blei dritt lei for lenge sia xD Og i den oppgava trenger jeg masse forskjellige lilla toner så jeg satt jo å blanda masse forskjellige lillatoner til den store gull medalje omtrent c: Så klarte jeg å søle en pitteliten flekk på hånda. Og da satte jeg i gang.. Jeg satt med penselen med lillafargen på og begynte å male på hånda mi, etter veldig kort tid så den slik ut:

(sorry dårlig bilde, det kalles mobilkamera som suger -.-)
Jeg innså jo at det jeg hadde malt lignet en hanske. Og bare for å se hvor lettlurte folk var gikk jeg bort til noen i klassen og ropte "high five" med den hånda med "hansken" på. Og de andre bare "hanskeeee... Veeent nå litt" jeg står det og smiler "høhøh, maling". Så det funka visst å lure folk med det.

Men det ble kort morro fordi hånda blei så sinnsykt stiv og tørr av det (jeg fikk jo litt moro med det også for jeg gikk bort til rebekka og viste henne hånda mi og sa "herregud den begynner å bli stiv jo" og rebekka lo seg halvt ihjel). Men det ble så irriterende at jeg til slutt bare måtte vaske det vekk igjen da *buhu* men det var definitiv verdt moroa xD

Når små ord blir til en krangel som ødelegger for deg

Det er akkurat der jeg har vært i det siste. Noen små ord en person sa endte opp i en krangel som virkelig plaga meg og ødela veldig mye for meg. Personen såret meg, og ga meg enda mindre selvtillit enn det jeg egentlig hadde. (kansje det ikke synes så mye i det jeg skriver, men selvtilliten min er så liten at det nytter egentlig ikke måle den).  Og det har egentlig ødelagt veldig mye for meg. Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg gjorde i en krangel med den personen for jeg kjenner ikke den personen på ordentlig i det hele tatt. Jeg har kun snakket med henne over nettet og det jeg har snakket med henne om der er den lille krangelen. Veit jeg har blogget om det før for dem som leser bloggen min aktivt.

Det syke er at det hele startet med noen få ord. Hun hadde en krush på Chris, som selvfølgelig ikke var interessert i det hele tatt fordi han har meg og han elsker meg akkurat som jeg elsker han. Det virket ikke som om hun godtok det. Så hun prøvde å ødelegge. Og der var det jeg ble dratt inn i dramaet. Hun begynte å si ting til meg som Chris «hadde sagt til henne» og lignende. Hun sa ting som såret meg og brøt ned selvtilliten min gang på gang.

Nå har jeg blokkert henne. Og jeg trodde alt skulle være over, men da begynner det ei anna ei, som jeg virkelig ikke aner hvem er. Tipper det er ei venninne av hu som plaga meg først. Og hu begynner da med å skulle vite hva som skjedde og mener at jeg er ustabil sånn som jeg snakket til henne første. Men virkelig, det var hun første som sa ting, jeg hermet etter det hun sa til meg og sa det tilbake til henne. Enkelt og greit.

Den krangelen har ødelagt kjempe masse for meg. Jeg har virkelig ingen selvtillit igjen. Jeg er små redd for å logge på facebook i tilfelle jeg har fått brev fra en av dem. Jeg føler at jeg er lenger vekk fra Chris. At det er noe som mangler der. En liten glede de har fjerna fullstendig. Jeg har nok ikke sagt til Chris enda at den krangelen der har gått så inn på meg, og at jeg føler det mangler ting i forholdet med han etter den.. Men det kommer nok fram. Jeg er ikke sikker på om han i det hele tatt var klar over at jeg hadde ekstrem liten selvtillit fra før jeg men..

Akkurat nå ville jeg gjort alt for å kunne slette den krangelen fullstendig.. For å kunne glemme alt som ble sagt. Jeg skjønner ikke en gang hva jeg gjorde for å fortjene å bli dratt inn i det der…

Skjønner han det..

Jeg vet ikke om han ser det.. Jeg vet ikke om han skjønner det. Men han har såra meg, noe sinnsykt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Er det i det hele tatt noe å gjøre? Med mindre jeg skal miste han og alt jeg har?

Du sa du var der for meg..

«Jeg kommer alltid til å være der for deg jenta mi uansett hva det er» … Det sa han til meg og jeg trodde han. I dag trenger jeg han virkelig på grunn av ei jente han dro inn i situasjonen her har såret meg helt utenkelig mye. Sagt ting til meg jeg aldri trodde noen skulle si til meg. «Di jævla hore» det var kommentaren jeg fikk fra den jenta som såret meg. Den kommentaren fikk jeg fordi jeg sa at Chris var en perfekt kjæreste osv.. Og hu er veldig forelska i han så det var da reaksjonen hennes. Det såra meg sinnsykt. Akkurat det at folk kaller meg hore, sårer mye mer enn alt anna omtrent. Jeg har hatt hore rykte på meg siden 8.klasse helt uten grunn. I 8.klasse når jeg fikk det rykte var jeg singel og jeg hadde null interesse for gutter. Så ryktet kom jo på grunn av mobbing..  Men hva som skjedde i den samtalen med den jenta har ikke så mye å si nå for det skrev jeg om i forrige innlegget.

Det jeg ville skrive om var det at Chris sa han støtta meg og at jeg kunne snakka med han uansett hva. Joa det er greit det. Men, nå trenger jeg han virkelig på grunn av det som skjedde i dag. Og jeg prøver å få tak i han. Jeg sender han meldinger og ber han snakke med meg. Men tror du jeg får noe svar? Nei … Det er det dårlig med. Og det sårer i grunn det også. Fordi akkurat nå føler jeg meg utrolig alene. Føler jeg har ingen å snakke med som skjønner situasjonen og som kan hjelpe meg. Fordi han ene som virkelig skjønte det og som virkelig trøster meg, han svarer meg ikke..

Han klarer tydeligvis ikke å se ting på samme måte som meg. Det som virkelig sårer meg, det sårer ikke han. Virker det som sånn jeg ser det. Så han ser kansje ikke hvor mye jeg trenger hjelp nå og hvor såret jeg faktisk er. Det er ikke så lett å skjønne det for han over sms heller da men.. Han burde skjønne hvordan jeg har det med tanke på at han har sett hele samtalen og har hele sammenhengen. I tillegg med at han var den som dro hu jenta inn i forholdet våres. Så burde han ta litt ansvar synes jeg.. Så nå sitter jeg her da.. Smådepper, trenger noen å snakke med… Men han som gir best trøst og støtte svarer ikke i det hele tatt.

Så mye for å tro på det han sa om at han alltid ville støtte meg uansett hva ..

Den traff, snakker om å såre

Det er egentlig vanskelig å såre meg. Spesielt om man ska såre meg så mye at jeg bryter totalt sammen i timen. Men det er visse små ord, visse kommentarer som virkelig sårer meg... Og en unge klarte virkelig det i dag...
Og den personen som klarte det gjorde det over facebook! Snakker om å være pingle ! Men nå har jeg uansett bare snakka med den personen over facebook, noe jeg tror er like greit egentlig... 
Men den som såra meg har jeg diskutert lenge med. Og det er egnetlig en lang historie. Men kort sagt, den som såra meg er gal, eier ikke folkeskikk og har tidenes mest irriterende krush på Chris.
Så fikk jeg brev av henne på facebook:

o    Jeg har grunner til å være med han. og det er han som ber meg sitte på fanget hans, varmer meg når jeg fryser osv. Ikke si alltid, for det skjer ikke. DIN FORBANNA HORE.

o    Og han syns ikke jeg er dritt :) ♥

(skrifta skiller seg ut fordi det er direkte kopiert)
Det der var noe jeg aldri trodde jeg skulle høre.. Ikke fra en person man egentlig ikke kjenner en gang. Det kan vel kalles tragisk .. Men alikevel, det sårer sinnsykt.

Etter å ha grått litt i timen sendte jeg melding til Chris ordrett med hva hu hadde skrivd til meg. (det er via han henne kom inn i bildet).. Og han sa han skulle kutte kontakta med henne. Det hadde jeg blitt veldig glad for egentlig for hu plager meg... Men jeg tror ikke han gjør det før jeg ser det. Sånn er jeg bare tror ikke på folk når de sier sånt før jeg får bevis for det liksom.

Nå vil jeg helst bare være med Chris. Jeg trenger støtten og tryggheten han gir meg. Jeg trenger den veldig, men selvfølgelig kan ikke han gi meg den nå når jeg trenger den. For vi begge er på skolen og han skal noe etter skolen så vi kan ikke være med hverandre da heller. Og han er ikke mye støtte via meldinger heller.. Bare små korte svar med det samme opp igjen og opp igjen. Ingenting som hjelper særlig.. Så hvem kan jeg gå til for å få støtte i dag?

Ingen jeg vet om.. Denne gangen er jeg alene..

Julegaver til gutter er dritt ...

Jeg har insett det at jeg kansje er verdens dårligste person til å finne julegaver (eller gaver generellt) til gutter ... Det har jeg virkelig innsett nå. Jeg kunne kansje bare unngått å kjøpe julegaver til gutter, hadde det ikke vært for at jeg har verdens beste kjæreste som er gutt ... Da var det liksom ikke noe mulighet å unngå det lenger.

Så jeg har mildt sagt tenkt noe veldig for å finne ut hva jeg skal gi han da.. Og jeg har endelig funnet på noe. Men fordi han faktisk leser bloggen min kan jeg jo ikke akkurat si det her da.. Det funker litt dårlig. Vil ikke han ska vite hva han får for da er halve moroa borte liksom. Men uansett. Tror jeg har funnet en super genial gave med litt humor i da. Eneste som er synd er at vi ikke kan være med hverandre på juleaften så jeg får jo ikke sett reaksonen hans når han ser hva han får..
Men jeg har en følelse av at jeg kommer til å få høre det, hahaha xD

Men uansett så elsker jeg han kjempe masse da og håper han blir fornøyd <3

Månedens høydepunkt

November er snart over, og det har skjedd mye rart i løpet av denne måneden. Men høydepunktet den måneden her var i går.

I går fikk jeg faktisk dra til chris, noe som er flere uker siden sist jeg fikk lov til. Og egentlig skulle jeg ikke dratt til han før etter halv 4 fordi jeg er ferdig på skolen da. Men jeg skulle til sandefjord for å ta sånn teit synstest. Og da var jeg i byen litt etter halv 2, og synestesten tok ikke så veldig lang tid og etter det hadde jeg fritt fram. Selv om det tok veldig lang tid og mange tapte anrop å få tak i Chris fikk jeg tak i han til slutt. Og han kom ned til byen.

Det var en veldig spesiell følelse å se han, for det var lenge sia sist jeg hadde sett han. Og enda lenger sia jeg hadde sett han og visst at jeg skulle være med han hjem. Vi hang litt rundt i byen sammen med ei venninne av oss før vi kom oss på bussen opp til han.

Hva som skjedde der er ikke så nøye, hva som skjedde den dagen egentlig er ikke så nøye. For meg er det nøye men for de som leser bloggen min er nok ikke det noe å ha interesse av uansett.

Når man ikke har vært alene med kjæresten sin på gud veit hvor mange uker. Er det en helt fantastisk følelse. Det føltes mye mer spessielt enn det gjorde før. Og jeg merker det veldig godt, at nå setter jeg utrolig mye mer pris på den tiden jeg har med han, nå som det ikke skjer så ofte lenger. Selv om det bare er for et lite sekund jeg får holde rundt han betyr det utrolig mye.

Merkelig det der... At når du er med kjæresten din hele tiden, blir det en selvfølge tilslutt. Men når det plutselig endrer seg og man ikke er så mye med hverandre, da setter man mye mer pris på hverandre. Jeg føler at jeg blir mye mer trygg på han og føler han bare blir mer og mer perfekt for hver gang vi er med hverandre. Nå vet jeg ikke hvordan Chris føler det.. For det er ikke like lett å finne ut egentlig ...

Så dagen i går hvor jeg var med han så mye og alene med han, var virkelig månedens høydepunkt. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne være med den gutten hvert eneste sekund av livet mitt. Så mye elsker jeg han og så mye betyr han for meg. Det finnes virkelig ingen bedre kjæreste enn han <33

Vil du krangle, skal du få krangle!

Folk har forskjellige inntrykk av meg. Noen ser meg som snill og hjelpsom, andre som en ufordraglig drittunge. Og begge delene stemmer, begge deler er meg. Hvordan er det mulig? Jo det er ganske simpelt. Det kommer helt ann på hvordan folk er mot meg. Hvis jeg møter noen som er snille og greie mot meg er jeg det tilbake. Møter jeg noen som bare er ute etter å lage krangler, gjør jeg det også.

Så til saken. Det er ei jente som jeg egentlig ikke kjenner. Jeg har bare snakka med henne over nettet. Og først var hu grei og snakka mye med meg. Hu flørta til og med med meg .. Av en eller anna merkelig grunn ... (selv om hu visste jeg hadde type). Men etter ei stund, snudde hu fullstendig om. Hu begynte å kjefte på meg for å ikke like det fordi hu hadde hørt noen andre si det osv. Men herregud, jeg er da tøff nok til å si det rett til folk når jeg ikke liker dem, og det hadde jeg ikke gjort mot hu. Egentlig syntes jeg hu var grei så jeg var jo grei tilbake mot henne. Så hu begynte å beskylde meg for masse dritt osv. Til slutt gikk jeg lei, så jeg sa til henne at det virka som hu ville krangle med meg så da kunne jeg bli med på krangelen for hennes skyld. Har en følelse av at det sikkert blir galt for henne også. Men seriøst den jenta er ikke helt god i hue altså .... Det er lett å se på hvordan hu er, og jeg har bare snakka med henne via nettet...

Så der fikk hu seg en "fiende" eller hva jeg skal kalle det. Og for dere som leser dette, burde dere lære at det er en dårlig ide å kødde opp med meg, for jeg slenger meg bare på c: Og det er det nok flere som har erfart også xDD Men de legger opp til det selv så dem fortjener det sikkert uansett c:

Så lenge mellom hver gang

I går kom faktisk Chris til meg, noe som er veldig, veldig lenge sia sist egentlig. På grunn av flyttinga og alt sånt. Den tia han var der var jeg glad og alt føltes egentlig ganske veldig greit. Selv om mamma og pappa maste mye på at jeg måtte gjøre ditt og datt for å fikse opp i huset sammen med de. Men alikevel, så lenge jeg hadde Chris der var ikke ting så ille, for jeg visste at om det var noe, holdt han rundt meg bare jeg kom bort til han. Og bare i det er det egentlig utrolig mye trøst. Men det som det er enda mer trøst i er at det faktisk går ann å snakke med han. Han er den jeg kan snakke med om alt, og spørre om alt. Er det noe jeg lurer på eller bare noe jeg vil snakke med noen  om er det garentert han jeg går til først.

Når han var hos meg i går, holdt jeg utrolig mye rundt han. Helst ville jeg bare stå der og holde rundt han. Fra han kom til meg, til han skulle dra igjen. Men det var ikke det letteste å få til når vi skulle hjelpe til og foreldrene mine klikka så snart vi holdt rundt hverandre (det er egentlig ufattelig irriterende).

Men det var når han skulle dra alt endra seg. Når faren hans ringte å sa han straks var der for å hente han var det sekundet før jeg begynte å gråte. Men jeg tenkte det ville blitt dumt å gråte fordi han måtte dra når vi begge visste han måtte dra da. Så jeg sa heller at jeg ikke ville han skulle dra, for det var jo sånn ting hang sammen.

Så stod vi ved døra og han skulle til å gå. Da kjente jeg også tårene presse på, for jeg visste ikke hvor lenge det var til  jeg kom til å se han igjen. Og med tanke på hvor vant jeg er med å se den gutten hver eneste dag, er det en litt småskummel og utrygg følelse for meg og vite at jeg ikke aner når jeg ser han neste gang.

Når vi stod i døra og holdt rundt hverandre, kom det noen tårer fra meg. Jeg tror ikke han merka det, men alikevel ... Det burde si litt om hvor lite lyst til at han skulle dra jeg hadde. Men vi sa hade, og i det sekundet døra ble stengt begynte jeg å gråte ordentlig. Og jeg følte meg kjempe alene. Resten av kvelden gikk jeg og smågråt.

Nå sitter jeg på skolen og tenker tilbake på igår. Og jeg ønsker virkelig at jeg veldig snart kan være med han igjen <3

Er på jobb, men facebook har vært underholdningen xD

Å så gøy det er å jobbe når man har tilbrakt nesten hele dagen fra rundt halv 9 på facebook .... For de fleste ville sikkert det vært drit gøy. Og mange ville sikkert foretrukket en arbeidsdag på den måten. Men ikke jeg .. Jeg synes rett og slett det er kjedelig. Jeg blir for rastløs og har mye mer lyst til å gjøre nyttige ting som ikke er så innmari kjedelig. Jeg synes jo det på en måte er greit å tilbringe dagen på facebook så lenge jeg er sliten etter flytting, men alikevel... Det blir veldig kjedelig i lengden.
Så da sitter jeg her da og venter på bedre tider, eller kansje jeg bare venter på noe å gjøre xD Det kan diskuteres :')

Han gjør det ikke lettere for meg ...

Jeg vil alltid være der og hjelpe han. Jeg vil trøste han når han trenger det. Men hvor lett er det, når jeg ser det er noe og responsen jeg får er "jeg vil ikke snakke om det"... Det gjør ikke ting lettere. Det blir bare vanskeligere for meg å hjelpe og trøste han når han ikke vil si hva det er ... Tenker han i det hele tatt over det? Det at jeg vil hjelpe og trøste men han setter opp sperrer for at jeg kan gjøre det.. Sier ikke han hva det er kan ikke jeg gjøre noe for å hjelpe heller ... Det er veldig kjipt å vite at det er sånn ... Når jeg så gjerne vil hjelpe han. Fordi jeg elsker han overalt og vil han ska ha det bra <3

Utrolig hvor mye problemer ett bilde kan lage ...

Jeg hadde aldri i verden trodd at ett bilde kunne skape så mye problemer ... Ei "venninne" av meg hadde lagt ut et bilde for ei stund siden av hu og Chris som kyssa (Chris er x'en hennes) ... Og nå har hu posta det bildet på veggen min, bare for å irritere liksom. Og jeg ber henne selvfølgelig pent om å slette bildet fra facebook fordi jeg ikke liker noe særlig å se bilde av kjæresten min kysse noen andre liksom. Og i tillegg er det veldig lenge siden det ble slutt mellom de to.. Og de fleste normale mennesker sletter tidligere kyssebilder av seg og kjæresten på facebook når det er slutt mellom dem, og de burde iallefall gjøre det når en av dem går inn i et nytt forhold. Men hun var jo helt uenig at hu skulle slette det fra facebook ... For det var ikke min sak hvilke bilder hu hadde der og ikke .. Men det blir vel litt min sak når det blir posta på facebook veggen min? Og i tillegg kjæresten min er på bildet. Og når hun da ikke vil slette det uansett hvor pent jeg ber henne om det osv og i tillegg blokker meg på msn, tar jeg valget med å rapportere bildet.. Og like etter jeg har gjort det, får jeg en sms av en andre felles "venninne" av oss om at jeg skal slutte å væres å umoden osv.. Menneh, herregud da, det er de som overreagerer og er umodne ... Og jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre ><
Så mye bare på grunn av ett bilde.. Ett teit bilde det ikke er noe vits i at hun publiserer .. Skjønner virkelig ikke problemet hun har med å slette det fra facebook.. Jeg bryr meg ikke om hu beholder det på pc'n sin som et minne så lenge hu tydeligvis fortsatt er veldig forelska i han .. Men det er ikke vits i å ha det på facebook med teksta " Elsker deg gutten min <3 Savner deg </3 "
...

Og jeg som trodde mobbinga hadde tatt slutt..

Nytt skoleår, ny skole. Endelig videregående. Det var det jeg tenkte når jeg begynte på videregående. Jeg kom ikke i klasse med noen jeg kjente fra før av. Jeg så nesten ingen  på skolen jeg kjente fra før av. Og skolen her er egentlig en veldig stor skole, så det er vanskelig å møte på folk man kjenner fra før av her i utgangspunktet. Og endelig, jeg blei ikke mobba i det hele tatt. Jeg kunne jo begynne helt på nytt uten at noen som helst kjente meg her.

Det var sånn, helt til i dag. I dag fant jeg ut at to av de som mobbet meg mest i 8.klasse går på skolen her. Og jeg klarte selvfølgelig å møte på dem. Så da er mobbingen i gang igjen. D: Og jeg vet av erfaring at de to der, de gir seg ikke. Så da var skoleåret igjen ødelagt.. Bare fordi noen idioter ikke klarer å la meg være..

Jeg skjønner ikke hva dem mobber meg for heller... De har aldri sagt noe konkret om det. Ikke noe om hvorfor de mobber eller hva de mobber for. Men mobbinga er der uansett... Bare vent, en dag kommer jeg til å ta igjen så sinnsykt. Og det er da de angrer c:

Jeg kan om jeg vil.. (tegning)

Jeg har holdt på med den samme tegninga noen dager nå, og endelig er den ferdig, så jeg tenkte å legge den ut. Egentlig skulle jeg ikke legge den ut enda fordi jeg hadde først tenkt å vise den til Chris seinere i dag, men så ser jeg han ikke seinere i dag alikevel.. Så da får jeg vel bare legge den ut alikevel da.

Ble egentlig ganske fornøyd med den. Fordi den er pen å se på.. Noe som ikke er så veldig rart med tanke på at det er Chris jeg har tegna og han er veeeldig fin å se på.
Litt synd jeg ikke fikk vist han den før jeg la den ut.. Men han leser vel bloggen min i løpet av dagen, så kansje jeg får noe kommentar fra han på melding eller what ever... Lov å håpe.

Trøtt, sliten og savn

Det er ikke gøy å gå rundt å føle seg trøtt og sliten hele tia. Gå rundt med vondt i hodet og ikke vite hvorfor. Der er jeg nå.. I tilegg til at jeg tenker veldig mye på savnet jeg har etter Chris. Det er så innmari uvant å ikke se han hver eneste dag. Klarer liksom ikke venne meg helt til det på en måte. Hver dag jeg går ut av døra om mårran for å gå til bussen håper jeg å se han komme.. Selv om jeg veit det er så å si umulig. Eller ... Det er umulig. Vi bor for langt vekk fra hverandre ...

Hver gang jeg tar bussen hjem håper jeg å se han vente på meg, men det kommer jo ikke til å skje.. Vi bor for langt vekk fra hverandre. Det er ikke mulig egentlig. Og jeg klarer bare ikke venne meg til det..

Denne gangen hjelper det ikke uansett hvor mye jeg ønsker heller ..

Jeg ønsker ...

Noen ganger, skulle jeg virkelig ønske at Chris bare kunne komme gående inn på jobben der jeg jobber for å besøke meg der. Men hvor sannsynlig er det at det skjer ? Ikke særlig .. Men kansje, hvis jeg ønsker det mer enn noe anna i hele verden ? .... Jeg ønsker ...

"Ta litt pepperkaker, kakao og bruk pc'n i hjørnet du" xD

Er egentlig på jobben nå, men det første jeg fikk høre når jeg kom inn døra her var: Fint du kommer nå da, for egentlig har vi ikke bruk for deg helt enda. Ta deg litt pepperkaker, kakao og bruk pc'n i hjørnet du. Og jeg bare " okay, det kan jeg leve med". Så da sitter jeg her da. Og gjør egentlig ingenting.. Venter på at de skal trenge meg så jeg får noe å gjøre snart :P

Men er litt greit å sitte sånn å ikke gjøre noe også, for da får jeg sjansen til å tenke. Ikke det at jeg tenker på så veldig mye spesielt.. For det meste tenker jeg på hvor mye jeg savner Chris.. Og hvor lyst jeg har til å være med han hver eneste dag, selv om det er veldig vanskelig å få til nå som jeg har flytta.. Så satser sterkt på at han kan komme til meg en av de nermeste dagene, for det er mer sannsynlig enn at jeg kan til han for å si det sånn ...

Maybe i see a shooting star?

When the sky get's dark
The lights go off
I sit in my bed
looking out the window
hope there's full moon
But it never is.
I keep looking for stars
Maybe i see a shooting star?
If i did, i know what my wish would be
I'd wish you where here with me
Forever
Because i love you <3

Tegninger c:

Egentlig er det veldig mye jeg kunne tenke meg å skrive nå... Men jeg skal la være med det.. Akkurat nå. Istede skal jeg legge ut bilder c: Selv om jeg faktisk ikke har særlig med bilder atm, fordi teite it avdelinga på skolen reformaterte pcn min.. Tror det er det eneste dem kan for uansett hva feilen er, reformaterer dem... Herreguuud...

okay, først hadde jeg den tegninga der, som jeg egentlig er veldig stolt av fordi den ble epic selv om jeg ikke kan tegne xD

Så bruker vi lysbord : D Og tegner bare omrisset og detaljer c: Den ble jeg ikke særlig fornøyd med.. For det ser bare teit ut c:

Så bruker vi lysbord en gang til og tegner bare omrisset, og tegner ned det rundt med sprittusj c: Det ble litt bedre.. Meen det ble noe rart med noen av linjene mine..

Så har jeg den der. Fortsatt tegna den over med lysbord, så har jeg bare tegna masse random mønstre på den. Og den ble drit kul c:

Så skal jeg tegne flere tegninger til den oppgava der, men de har jeg ikke tegna enda da.. Tar litt tid xD

Skyrim kommer ut idag !!

Nei, jeg gamer ikke. Virkelig ikke. Det er noe av det siste jeg kune finni på å gjøre... Kan egentlig ikke fordra folk som gamer fordi da er det sånn " finne på noe i dag" " kan ikke ska hjem å game bort livet mitt"... Why gidder dem.. Selv om gaming intereserer meg midt der sola ikke skinner (for å si det på en pen måte) veit jeg jo om en del av spilla.. Og akkurat skyrim som kommer ut i dag veit jeg kun om fordi jeg har to kompiser som har mast om det siste uka. Pluss at min sjarmerende kjæreste Chris har også mast om det... Gah ... Egentlig er jeg ike særlig begistra for gamere... Synes egentlig det er helt ille tragisk å kaste bort halve livet sitt på å spille teite spill... Nå skal jeg ikke si at jeg ikke spiller noe som helst selv. For det gjør jeg jo. Men for å si det sånn, jeg er ikke en person som setter meg ned å spiller wow, cod, blackops... eller noen av de andre teite stander gamerspilla. Har det helt fint med sims en sjelden gang i blandt. Og random barnespill eller pokemon på nintendo ds.. Eller gameby pocket : D (har en rosa gameboy pocket som ikke har fargeskjerm og så å si ikke lyd som jeg elsker).

Så grunnen til at "Skyrim kommer ut idag !!" er tittelen på innlegget er at så lenge det kommer ut i dag betyr det at mine venner som gamer (inkudert kjæresten min) kommer til å sitte inne hele helga å game bare fordi de tydeligvis har venta på det teite spillet  i 5 år (ifølge ene kompisen min).. Så jeg må si jeg er mildt sagt lite fornøyd med at Chris antagelig kommer til å sitte inne hele helga å spille .. Generelt.. Det er småirriterende at han sitter å gamer hele tiden. Hvis jeg logger på skype kan jeg nesten vedde på at han sitter å gamer ett eller anna mens han snakker med meg. Snakker vi sammen på telefon kan jeg garantere at han gamer samtidig.. Nor som for øvrig er veldig lett å høre på han..

Så kort oppsumert, Jeg synes gaming er utrolig teit og jeg misliker sterkt at folk kaster bort livet sitt på gaming. Enkelt og greit.. Deal with it ..

Man får ikke mer moro på skolen enn det man lager selv c:

Skole er ikke alltid like gøy. Derfor finner jeg ofte ut at jeg må gjøre ett eller anna teit for at det skal bli morsommere c:

Oh yeahhh, jeg er en teddybjørn og jeg elsker det c:

It's called magic c:

TEDDYBEAR FFS <333

Det det burde være mer enn nok bevis for de fleste at man har faktisk ikke mer moro enn man lager selv c: ofte er det mye morsommere hvis man faktisk har en lodden genser med teddybjørnører c: jeg digger det c:

Jeg har en kjæreste og ei bestevenninne ... Men ...

Jeg har en kjæreste jeg er helt utrolig glad i. En jeg ikke vil miste. En som støtter meg og får meg til å smile. Han betyr utrolig mye for meg og jeg er utrolig glad for at jeg har han.

Jeg har ei bestevenninne jeg er helt utrolig glad i. Ei jeg ikke vil miste. Ei som støtter meg og får meg til å smile. Hu betyr utrolig mye for meg og jeg er utrolig glad for at jeg har hu.

Når de to blir uvenner. (på grunn av en lang historie det ikke er noe vits i at jeg skriver her). Og det egentlig er min skyld. Da er det lite gøy. Jeg vil ikke miste noen av dem. Men jeg kan ikke beholde dem begge når de blir uvenner og ting blir sagt og gjort som ikke burde bli sagt og gjort.
Hva gjør man da? Jeg vil ikke være den som tar det eventuelle valget å sier at en av dem må ryke å reise. Det vil jo bli urettferdig uansett. Jeg gjorde det på den enkle måten. Det er nemlig en fin ting som kalles ansvarsfraskrivelse. (Noe jeg er veldig flink til)..
Med andre ord, jeg fjerna alt ansvaret fra meg. Jeg ga dem en uke på å bli venner og finne ut av ting. Greier de det ikke, da får begge to ryke og reise. Enkelt og greit, uansett hvor lite jeg vil det. Greier de det (noe jeg egentlig håper virkelig på) beholder jeg dem begge og ting går tilbake til sånn det var i starten.

Nå kan ikke jeg lenger bestemme hva de velger. Jeg må bare sitte å finne meg  i det valget de tar, enkelt og greit. Helt ærlig er jeg innmari nervøs for hva de velger. Jeg vil som sagt ikke miste dem og er derfor redd for at de ikke skal klare og ordne opp. Men det er egentlig en sjanse jeg må ta. For ingen av oss har noe spessiell glede av sånn ting er nå. Det er sikkert og visst.

(Det forrige blogginlegget mitt handler også litt om det, men det viser det på en mye enklere måte)

Til Chris og Mari

Den her har jeg tegna. Den er spesielt laget til/for Chris og Mari.. Kjæresten min og bestevenninna mi.
Jeg er utrolig glad i dem begge, og kjempe lei meg for at jeg kom mellom dem med tanke på hvor gode venner de var.
Jeg håper for deres skyld at dere klarer finne ut av det..
Og jeg vet at de begge leser bloggen min så jeg håper de begge ser det iløpet av den dagen her.

Den er tegna på armen min. Jeg har egentlig ikke lov å tegne på armen min av mamma (sorry mamma) men akkurat den der ville jeg ha på armen. Jeg tipper at både Mari og Chris skjønner den. Og jeg håper at de klarer fikse opp i noe. For jeg er egentlig ikke villig til å miste noen av dem.

Så har jeg egentlig ikke så mye mer å si om den saken.. Fordi jeg har bestemt meg for ikke å blande meg, de får finne ut av ting selv, noe jeg virkelig håper de klarer for deres egen del.
Jeg er den som har ødelagt så jeg er den som får finne meg i valget de tar.

Jeg klarer meg ikke uten deg, men hva skjer nå?

Jeg har en person veldig kjær. En jeg er farlig glad i og alt for redd for å miste. Den personen er den beste jeg har. Det beste som finnes og det jeg virkelig ikke klarer meg uten. Nå kan jeg ikke tenke meg livet uten den personen en gang. Mister jeg den personen blir det som å miste en halvdel av meg selv. Og alle vet man ikke kan leve videre uten en halvdel..
Men..
Når det kommer noen andre inn i bildet, som også vil ha den personen så kjær. Hva gjør man da? Når man begynner å føle seg dytta ut på sia på grunn av den andre personen. Og ikke minst, hvis man googler navnet til den personen og ser hva man finner... For det jeg fant om den personen var virkelig så lite imponerende som noe kan bli.. Nå vet ikke jeg om den personen jeg har så kjær har prøvd å google navnet til den tredje personen...

Hvis man veit hva man gjør kan man finne det meste om en person. Man må bare vite hvor man ska lete og hvordan. Man kan nermest finne livshistorien på nettet til en person om man googler navnet.

Uansett. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Særlig ikke nå som jeg fant så mye om den andre personen.. Mye jeg virkelig ikke trengte å vite, men som jeg fant fordet... Og personen jeg har så kjær, hva vet den personen om det ? Ikke vet jeg...

But i'm in deep shit and it hurt...

Hva har skjedd ? Hvorfor forandringa ?

Hvorfor skjedde det plutselig så mye mellom oss ? Alt var greit og vi hadde det gøy. Vi kunne ikke hatt det bedre. Og plutselig endra alt seg. Du endra deg.. Forholdet endra seg og jeg ble sittende for meg selv, helt lost uten å skjønne en dritt av et som skjedde ...
Du merka ikke selv at du endra deg. Og jeg synes egentlig det er vanskelig å forklare åssen du har forandra deg .. Det jeg legger spessielt merke til er at du ikke sier "jeg elsker deg" like ofte som du gjorde. Du verken sier eller skriver det like ofte. Også er det sånne små søte ting du pleide å gjøre, du ikke gjør lenger. Du tar ikke hinta jeg gir deg og du virker ikke like tilstedeværende som du gjorde i starten. Du legger ikke merke til det. Så jeg kan ikke spørre deg hvorfor.. Det er ikke mulig å få svar på det...

Helt ærlig liker jeg ikke at du endrer personlighet.. Det får meg til å føle at jeg ikke vet hvem du virkelig er. Om du er den du viser når du er bare med meg, om du er den du viser på skolen, eller om du er en eller anna person jeg ikke har sett enda. Hvordan skal jeg finne ut av det? Du sier jo en ting, så en anna, så en tredje mens du egentlig mener det fjerde. Det er kansje ikke så rart jeg blir forvirra?

Jeg vil snakke med deg om det. For jeg vil finne ut av det. Finne ut hva som skjer. Er du lei? Er det noe som plager deg? .. Ikke vet jeg.. Og jeg vet ikke om du vet det heller.. Jeg vet ikke noe. Men vi får jo aldri tid til å snakke. Selv når du er hos meg.. Når vi endelig burde hatt tid til å snakke kan du garantere at mamma setter oss i jobb med ett eller anna teit. Jeg hater det. For jeg vil virkelig finne ut hva som skjer.. jeg føler meg veldig lost i det her.. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det, uansett hva jeg prøver på ..

Tanker, det er noe dritt det ..

Akkurat nå føles det som om tankene mine står helt stille ... Jeg klarer ikke helt å finne ut hva jeg tenker på. Og jeg er utrolig trøtt.. Sliter med å følge med i timene og ha konsentrasjon til å gjøre noe. Selv om jeg sov ganske greit i natt.
Det at jeg er trøtt kan kansje ha noe med dagen i går å gjøre. For jeg gråt helt ekstremt mye i går. Mye mer enn jeg har gjort på et år tilsammen liksom. Det blir man ganske sliten av.. Og nå sitter jeg å savner Chris noe veldig.. Jeg veit at jeg mest sannsynlig ikke ser han før mandag igjen. Noe som er veldig, veldig kjipt for i dag har vi vært sammen i to måneder og jeg håpa egentlig på at vi kunne være sammen i dag da. Men det veit både jeg og han at vi ikke kan. Med mindre vi er veldig heldige.. Og i tillegg skal jeg være i nye huset i helga, så det er ikke så lett å bare stikke til hverandre uansett. Han får heller ikke møtt meg på busstoppet når jeg kommer med bussen i dag fordi jeg skal bare ta bussen til klåstad og bytte buss ned til kjerringvik i dag...
Tror heller ikke jeg har internett der.. Så jeg får ikke snakka med han på msn eller noe. Og han har ikke penger på mobben så funker dårlig å sende meldinger.

Akkurat nå er det ikke særlig jeg får gjort med det heller. Jeg må bare vente å se om jeg har flaks nok til at mamma ombestemmer seg og lar han komme til meg.

Sånn uansett elsker jeg han kjempe masse og er utrolig glad for at jeg har han. Ingen i hele verden kunne gjort meg gladere <3

Jeg trenger seriøst et liv xDD

Først og fremst, jeg trenger seriøst et liv for det her er ikke helt bra xD

Men det at jeg trenger et liv kom ikke som noe sjokk for dem som kjenner meg c:
Nå sitter jeg å prøver å finne ut hva for noe mer jeg skal tegne på den måten.. Men jeg kan ikke påstå jeg finner helt ut av det :P

Så jeg endte med å tegne noe kvister til en skoleoppgave istede..

Så har jeg egentlig ikke noe mer å blogge om atm xD

Litt for trøtt...

Jeg er ikke trøtt, jeg bare sitter å halvsover i timen (Y) Man blir visst litt trøtt etter forberedelser til dåp, selve dåpen og det å rydde sammen etter dåpen. Chris var med på alt sammen. Noe jeg er utrolig glad for. Jeg veit ikke hvem av oss som ble mest sliten jeg men.. Begge ble definitivt slitne og en smule overtrøtte.. Noe som ble kinda ganske så komisk egentlig x3
Først virka han litt for overtrøtt mens vi holdt på å rydde sammen på kvelden. Han lo av absolutt ingenting... Så når vi kom hjem til meg og hadde vært hjemme en stund. Så sovna han i senga mi (fuu på Chris).. Så ble jeg veldig rastløs og lå å venta på at han skulle våkne. Angrer igrunn litt på at jeg ikke tok bilde av han da D:
Så når han våkna tok det fullstendig av for meg xD Litt overtrøtt blanda med en ekte energibombe er ganske heftig c: Chris ble neste skremt (eller så ble han skremt). Jaja, han får bli vant med det, sånt skjer innimellom xD Så vi begge var overtrøtte og hadde det litt for gøy samtidig (Y)

Så i dag er jeg igrunn ganske så død på meg.. Litt for trøtt osv.. Men jeg sover bare på bussen hjem (Y)

Så i timene sitter jeg og sånn halvsover og er helt borte i tankene mine ^^ Tenker på Chris (som om det kom som noe sjokk).. Og masse random dritt, så kan ikke påstå jeg har fått med meg mye av det som har skjedd i dag xDD

Flytting er ikke alltid like lett..

Flytting er egentlig ganske så kjipt. Særlig hvis du bor i et område hvor du trives godt. Sånn som jeg gjør nå. Jeg bor litt i utkanten av Sandefjord. Like ved huset mitt går 01 Larvik - Stavern og 01 Sandefjord - Tønsberg bussene hver halvtime. Så det er lett å komme seg rundt dit man vil. Jeg har Chris gutten min rett nedi gata. Og ei veldig god venninne rett over hovedveien.
Huset vi bor i nå er ikke særlig fint.. For å være helt ærlig. Det er et halveis ferdig bygd to etasjers hus.. Og vi gidder ikke gjøre noe med det. Så med selve huset og tomta er det ikke noe spesielt med.. Den driter jeg i. Men så har jeg jo Chris så nerme, noe som er veldig fint. Og det er lett å komme seg steder med buss liksom.

Men så skal vi flytte til verdens fineste hus i kjerringvik (Larvik) Et super fint hus i enda av veien med stranda rett ved og verdens fineste utsikt. Og jeg får rom i garasjen : D Noe jeg har ønska meg meg drit lenge. Men, det går ekstremt lite busser der og det er vanskelig å komme seg rundt. Chris er langt vekk og venninna mi er langt vekk.

Det er både positive og negative ting med begge stedene. Og til vanlig takler jeg jeg flytting veldig dårlig. Jeg stenger meg selv ute fra alle og alt, er mye mer nedfor enn til vanlig osv. Men den gangen her har det gått mye bedre, av den grunnen at Chris har vært med ut på det nye huset ofte. Han har hjulpet til med flyttinga og vært tilstede når jeg trenger han. Han har støtta meg utrolig mye, noe som hjelper mye og betyr mye for meg. Hadde det ikke vært for at han var så mye tilstede hadde det nok ikke gått så lett å flytte.

Han sa det til meg, at han ikke kunne gjøre noe med det om jeg var nedfor på grunn av flyttinga. Men det kan han. Bare det når han er tilstede og er nær meg når vi holder på å flytte hjelper helt utrolig mye. Og jeg er kjempe glad for at han gidder det i det hele tatt <3

Snart to måneder, men ting endrer seg fort ..

Vi har snart vært sammen i to måneder. Tia har gått utrolig fort. Selv om det har gått såpass med tid føles det helt uvirkelig at vi er sammen. Det er fortsatt like utrolig å tenke på at vi er sammen som det var den første uka. Men jeg er ikke like glad for at vi er sammen som jeg var da, det har endra seg veldig, veldig mye. Nå er jeg ikke glad for at vi er sammen lenger. Jeg elsker det virkelig. Ikke noe bedre enn det kunne skjedd og jeg kunne virkelig ikke fått noe bedre enn deg. Du er det fineste som eksisterer og det beste jeg har. Jeg elsker deg mer enn noe anna i hele verden.
Det er veldig enkelt å skrive/si det til deg. Det som er vanskelig er å mene det helt ærlig. Og det gjør jeg. Jeg virkelig mener det og vil ikke endre på den meninga uansett hva.

Du er veldig spesiell for meg også. Jeg har hatt en del kjærester opp gjennom åra. Men du er den eneste som har brydd deg så mye om meg og vært så mye tilstede i forholdet. Den eneste som har støtta meg så mye og hjulpet meg. Helt ærlig er det umulig å beskrive hvor mye du betyr for meg og hvor mye jeg elsker deg. Jeg skulle ønske jeg kunne forklare det, men jeg har ikke ord. Bare det burde si deg hvor mye du betyr for meg.

Jeg vil virkelig aldri miste deg. Mister jeg deg blir det som å miste en havldel av meg selv. Og alle vet at man ikke kan leve som et halvt menneske. Man må være hel. Og du er min andre halvdel. Og det er virkelig den beste halvdelen jeg har.

Haha, bildet pappa tok av oss igår x3
Elsker deg overalt gutten min <33

Problembarn? Jeg?

Tydeligvis er jeg et problembarn... Ifølge matte/naturfags lærern min, er jeg det.. Bare fordi jeg sliter i matte og naturfag. I matte er det mildt sagt værre enn i naturfag men. Hva det nå enn er vi har om i matte, så skjønner jeg det virkelig ikke. Lærern står ved tavla og forklarer det med maling, saft og tall.. Hææ ? Hvor er sammenhengen? Er det rart jeg ikke skjønner? De andre sitter der og bare "Jaja, så gjør vi sånn og sånn".. Hvorfor skjønner ikke jeg det?

Etter ei stund oppe ved tavla kommer læreren til meg. " Skjønner du dette kine?" Jeg sitter der, stirrer tomt i arket og svarer "Uhh.. lærer vi matte? Eller gresk?" "Matte selvfølgelig".. "Åh... Kunne lurt meg".. Så begynner hu å tegne malingsbøtter i boka mi og skrive på dem. Sette opp mattestykker og regne dem ut. "Skjønner du det nå?" " Nei, jeg skjønner det virkelig ikke".. " Da er det nok heller det at du ikke vil lære og at du ikke gidder, for nå har jeg forklart det ned i hver minste lille detalj".

Jeg fikk beskjed om å slutte å være et problembarn. Jeg fikk beskjed om å skjerpe meg og vokse opp. Slutte med den teite oppførselen å se til å regne matte. Jeg sitter igjen på pulten etter at læreren har gått med tårer i øyekroken og lurer på hvordan matteproblemet mitt kunne gjøre meg til et problem barn. Jeg skjønner bare ikke matte.. Er det ingen som skjønner hvordan det er ? Finnes det noen som kan å forklare det for meg?

Tusen takk til den læreren som mente jeg var et problembarn som ikke gadd en dritt bare fordi jeg ikke skjønner matte.. Virkelig tusen takk for at du ødelegger for meg og får problemet mitt til å virke værre enn det er.. Jeg hater deg! :'c

Hva gjør man når gjengen splittes?

Først var vi en vennegjeng på på 5 stykker med meg .. Nå føles det som om gjengen har blitt splitta.. To i den ene og to i den andre. Og den siste? Den siste er meg.. Jeg vil være med alle fire.. Men hvordan fikser jeg det? Det virker som om to ikke liker de andre to. Eller.. En av de andre to. Føler jeg er litt lost i midten og ikke veit helt hvor jeg skal gjøre av meg.. Hvis jeg velger det ene "partiet" vil de to andre bli sure.. Velger jeg det andre, blir de første sure. Hvor er det jeg skal gjøre av meg? Hva er det jeg skal gjøre? Det burde vel gå ann å fikse så alle fem trives sammen igjen.. Men hvordan? Det vet jeg ikke ... Men jeg vil at alle fem skal gå overens igjen. Jeg vil ikke være den som sitter i miden og ikke vet hvem jeg skal velge.. Jeg vil ikke velge. Jeg trekker meg heller vekk fra alle enn å velge en av delene.

Bilder fra helga

Egentlig tenkte jeg å legge ut de bildene på forrige blogginlegget.. Men det ble igrunn glemt xD Så da blei det ett innlegg til c:

Jeg stalker han ikke, bare later som c:

Hmm .. Nice c:

Dude.. Det er en baby leke xD

Tror han akkurat skjønte det

Åhh.. Fiiin c:

Viktig å passe på babyen som sover under bordet <3

Og den andre babyen som sitter i bilsete og sover c:

Kjempe, kjempe pen å se på <3

Ehehe c: Kjeda meg litt mens vi hadde pause c: <3

Aweh <3 Såå trøtt etter å ha jobba <33
Fin å se på uansett han <3

En av oss tok bildet.. Og ingen av oss er de beste til å sikte xD

Nei dæven, bakfra igjen.. Fortsatt like fin c:

Se sååå søt baby som sover inni teppe <3

Uhh.. Jeg tror ikke jeg vil vite hva dem holder på med xD

Fuck ya, i try to sleep c:

Ting blir fort en vane, problemet er å fjerne dem igjen

I helga har jeg holdt på med flytting til det nye huset. Å flytte er ikke noe gøy egentlig.. Men heldigvis ble Chris med som hjelp til å bære ting osv. Det var også til mye hjelp for meg å ha han der, det gjorde igrunn ting litt lettere for å si det sånn. Så på lørdag og søndag kom han til meg rundt 11 tia på mårran. Og dro igjen mellom 10 og 11 på kvelden. Da ble det jo ganske fort en vane å være med han og ha han rundt meg på dagen. Det merker jeg veldig godt nå..
Nå som jeg sitter på skolen uten han. Det virker veldig tomt og rart, selv om jeg atm har venner rundt meg jeg har det gøy med osv liksom. Men det er fortsatt en følelse av at noe mangler.
Han som alltid holder rundt meg, får meg til å smile, er der for meg og hjelper, han mangler. Og jeg skulle virkelig ønske han var her nå. Selv om han akuratt har fått meg ganske irritert.. Men det blir en litt anna sak nå. Men uansett hvor mye han irriterer meg og hvor sinna jeg kan bli på han, har jeg alltid lyst til å ha han hos meg.. Selv om jeg kan virke avvisende til tider.. Og det er ikke alltid meninga, men det bare blir sånn.

Jeg må nok lære meg å venne meg av med vaner fortere.. Eller kansje bare la være å la ting bli en vane. Litt sykt at det blir en vane så fort egentlig.. Tok bare to dager å få det som en vane...

Hadde egentlig noe å si, men endte opp med bilder x3

Ok, egentlig hadde jeg skrivd et veldig langt blogginlegg.. Men når jeg skulle poste det, fucka internetten seg.. Og jeg mista hele inlegget.. Derfor gadd jeg ikke skrive det på nytt så fant ut at jeg skulle legge ut bilder c: Litt random bilder bare xD

Bilde jeg har redigert c: Av meg og Chris som Rebekka har tatt.
Synes kinda at det minner litt om sånn .. Skrekkfilm aktig scene xD

Bare et bilde jeg har tatt fra google som jeg har redigert. Egentlig var hanskene rosa og sorte, og man kunne se henda. Men fjerna dem så da ble det sånn c:

Såå har jeg redigert meg selv. Ikke spør åssen jeg fikk bilde sånn,
for det aner jeg faktisk ikke xD Bare plutselig ble det sånn c: Men digger åssen
øynene mine ser ut der da c:

Samma bilde, redigert på en anna måte.. Og jeg husker heller ikke åssen jeg fikk det sånn ..
Men det ble igrunn drit tøft da c:

Ser det nå at jeg kunne gjort det bildet bedre.. Men digger hvordan det ble
da sånn egentlig c:

Jeg har tegna.. Eller.. Klussa eller hva jeg ska kalle det xD
Lite å gjøre på bussen hjem fra skolen c:

Det synes ikke så godt på bildet, men jeg har maling i tuppene på håret c: Det ble drit tøft..
Men var ikke det letteste å fjerne xD Så det anbefales egentlig ikke c:

Frederick i klassa mi sensurerer ansiktet sitt med tidenes mest epic smiley c:

Ehhehehe, jeg har lite å gjøre på kvelden xD Så tok bilder c:

Sometimes I just wish so badly ..

Veldig ofte ønsker jeg at du kunne komme bort på skolen. Sånn at jeg kunne hatt deg her en hel skoledag. Jeg har vært borte hos deg ett par ganger. Men det er nok lettere for meg å stikke bort på skolen til deg enn det er for deg å stikke bort på skolen til meg.. Så å si hver eneste dag ønsker jeg virkelig at du bare kunne blitt med meg på bussen og til skolen.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg vil ha deg på skolen.. Egentlig.. For jeg hadde jo bare måtte hatt en normal skoledag fordet liksom. Kansje det har noe å gjøre med at jeg liker å ha deg rundt meg når jeg holder på med ting? Det at ting blir bedre når du er til stede? Det kan ha noe med saken å gjøre.. Men helt ærlig så vet jeg ikke..  Det jeg vet er at jeg ofte vil ha deg her når jeg er på skolen.
De gangene jeg er på skolen og det jeg holder på med begynner å bli kjedelig eller jeg ikke klarer noe, forsvinner jeg automatisk inn i min egen lille verden og tenker på deg.. Slik kan jeg bli sittende til noen snakker veldig høyt til meg så jeg hører dem.. Jaja, sånn går det når man trives bedre i tankeverdenen sin enn i den virkelige verden ..

Ulogisk logikk ja ..

Jeg hater han.. Virkelig .. Helst skulle jeg ønske at jeg kunne slette fortida for sammen. Jeg vil ikke huske den, vil ikke innse at den har eksistert. Det er et forhold og et vennskap jeg virkelig angrer på. Jeg prøver å glemme så mye som mulig av det. Men det er ikke lett å glemme 1,5 år av livet mitt.. Så lang tid som ble brukt på han. Selv om det egentlig var jeg som ble brukt av han.
Nå er det mellom halvt år og år siden det skjedde. Jeg gidder ikke bry meg med han lenger egentlig. Men hvor lett er det når jeg ser han hver dag på skolebussen og skolen? Jeg trodde at etter ungdomskolen kom jeg til å slippe han fordi jeg begynte på videregående i larvik og vi begge bor i sandefjord. Men der tok jeg ganske greit feil.. Etter noen dager på skolen oppdaga jeg at han også gikk der. Da forsvant mye av gleden med å gå her. For helt ærlig hadde jeg trodd jeg skulle slippe vekk fra han.

Det som er litt merkelig, med tanke på at jeg vil slippe vekk fra han og ikke har noe som kan minne om en millimeter med interesse for han en gang. Så er det litt rart at hver gang jeg ser han, føler jeg meg såra på en veldig merkelig måte. Når jeg ser tidligere venner av meg, eller nye venner av meg snakke med han, føler jeg meg også såra på en merkelig måte.. Det er jo ikke logisk .. Jeg skal jo ikke føle det sånn når jeg er dritt lei han liksom ... Jeg visste ikke det skulle være mulig en gang.. (Enda et eksempel på min helt teite tankegang..)

Jeg har absolutt ingen følelser for han lenger i det hele tatt.. Jeg har Chris jeg, som er helt utrolig mye bedre.. Og når jeg har noe som er så mye bedre, skjønner jeg virkelig ikke hva faen jeg ska med den andre dusten .. Helt seriøst.. Logikken er ganske ulogisk ..

Inspirasjon.. Kansje det?

Jeg må jo få inspirasjonen min til det jeg skriver fra ett eller anna sted. Det sier seg nesten selv. Det meste er inspirasjon av det jeg har opplevd. Men det er mye inspirasjon fra musikk. Jeg er avhengig av musikk, for å si det mildt. Jeg hører på det hele tiden uten stopp. Forskjellige sanger inspirerer til forskjellige ting å skrive om eller forskjellige måter å skrive på. Derfor skriver jeg på engelsk innimellom også. Fordi jeg har hørt på en sang og blitt inspirert av teksta på den sangen.
En anna ting som også inspirerer meg er Chris. Der er det mye inspirasjon å hente hvis jeg ska skrive om det jeg føler. Noe de fleste som leser bloggen min kansje har fått med seg. Han inspirerer til mye. Også tegning. På fritiden tegner jeg veldig mye. Selv om mange kansje ikke ser det. Enten er det hele tegninger eller småkluss tegninger. Jeg har tatt bilde av masse av det. Men så å si ingenting av det har blitt lagt ut. Kansje jeg burde legge ut noe av det?`

Bilder jeg ser, inspirerer meg ofte til å tegne ting eller skrive ting. Ofte når det gjelder tegning sitter jeg der og ønsker så sykt å tegne noe, men jeg får det bare ikke til. Skal ikke akkurat påstå at jeg har noe særlig "talent" innenfor tegning.. Men når det kommer til skriving har jeg kansje et lite talent?

Da ble det visst til at jeg la ut noen bilder av tegningene mine da..

En kjole, jeg tegna til en skoleoppgave for noen uker siden

Enda en kjole som også var til en skoleoppgave
men jeg brukte den aldri

En siste kjole, som var til samme oppgava.
Den har jeg noen flere bearbeidinger av.

Litt småkluss jeg lagde på veien hjem fra bussen.
Det er ikke noe tvil om hvem som var
Inspirasjonen der.

Så måtte jeg bare legge ut noen bilder av gutten min som jeg elsker, siden han ofte er en veldig stor inspirasjon for meg <3

Pene gutten min <3 Virkelig elsker det lange håret hans <3

Han har virkelig verdens peneste smil <3

Og virkelig verdens peneste øyne som jeg alltid kan drømme meg vekk i <3

Inspirasjon kan komme fra så mye forskjellig. Kansje jeg blir inspirert på en litt annerledes måte? Ikke vet jeg.. Men den inspirasjonene jeg får er den beste jeg noen gang kunne fått <3

Big girls don't cry ..

Why do they say big girls can't cry ? Big girls also get hurt.. Big girls also feel down. So why don't big girls cry? Right now i'm hurt.. I wanna cry. But I don't have time for that now. Don't have time to lie down and cry.. Is that what they mean when they say that big girls don't cry? Have big girls no time to cry? But... Often I have time to cry. And it have often happen lately. Does that mean i'm not a big girl? But then.. What about the times when i don't have time to cry,  am I a big girl then? It's so confusing. Am i a big girl? Am i a small girl? I don't know where i stand.. I don't know what to do.. Should I cry? Or maybe that would make me seem weak? Is it true that girls who don't cry seem strong? If that's so.. I'm not strong at all. I'm one of the weak little girls.. But i have found a little positive thing about being the weak little girl. My boyfriend will always be there for me. I know he would always support me and be there when i need him. Can the big girls have a person like that? I don't think so, cause what are they supposed to do with a person like that? They don't need anyone to be with them, because big girls don't cry.
Anyone see my point ?

Ikke prøv å forstå tankegangen min c:

Fler av de som leser bloggen min har sendt meg mail eller kontakta meg på en eller anna måte og spurt meg hvordan det er jeg tenker.. De vil visst virkelig vite det. Sier dem iallefall. Altså, hadde jeg kunne forklart hvordan det er jeg tenker, ville jeg jo gjort det. Men jeg har tydeligvis en ganske så spessiel tankegang som er veldig forskrudd så jeg kan egentlig ikke forklare det. Men sånn .. Uhh .. Ja .. Jeg tenker på mye rart hele tiden. Det er alltid ett eller anna jeg tenker på som jeg ikke klarer la ligge. Sånn er det bare. Kjenner man meg godt nok, kan man se meg i øynene og lese meg som en åpen bok. Virkelig lese det jeg tenker på .. Men det er jo ikke akkurat noe som funker via en blogg. Og 99,9% av de som leser bloggen min kjenner meg ikke så godt at de kan det uansett.
Det er bare noen få som kan det. En av dem er Chris. Nå vet ikke jeg om han er klar over det selv.. Men jeg merker at han kan se meg inn i øynene og lese meg som en åpen bok, om han vil selvfølgelig. Men jeg vet ikke om han gjør det. Selv om det ofte virker sånn. Med tanke på at han alltid ser det når det er noe galt. Og alltid vet hva han skal gjøre. En ganske unik evne ikke sant? Den støtta han gir meg er helt utrolig og jeg kunne aldri i verden bytta det vekk for noe <3

Men hovedsaklig da, det er ikke mulig å skjønne tankegangen min, uansett hvor hardt du prøver. Den er merkelig og forskrudd.. Enkelt og greit c: Derfor kan det også være en smule forvirrende å lese bloggen min innimellom .. Men det får de som leser bare leve med c: (Og ja, jeg vet jeg skifter tema og snakker meg bort veldig fort og ofte, men jeg er sånn)

(Fordi bildet er fint)

Jeg savner deg allerede ..

Sitter å tenker.. Har ikke noe bedre å gjøre .. ( Egentlig har jeg andre ting jeg må gjøre .. men jeg orker bare ikke ). Jeg tenker på deg... Hvor mye jeg savner deg. Selv om jeg var med deg til mårran i dag når du satt med meg å venta på bussen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan savne deg så mye allerede heller jeg .. Det begynte med en gang jeg kom på skolen, så kom savnet skikkelig ><
Når savnet er som værst sitter jeg der og tenker.. Lurer på om du savner meg like mye? Tenker du på meg? Det hender at jeg vil sende deg en melding å spørre om det.. Men av en eller anna grunn får jeg meg ikke til å gjøre det.. Det er teit egentlig .. For det hjelper meg ikke så mye å bare sitte der med tanken uten å gjøre noe med den..

Enda en video fordi jeg igrunn kjeder meg c:

Ok, igjen så har jeg kjeda meg litt da og laget en video xD Denne gangen en litt annerledes en, men den er fortsatt ment ti chris, sånn hovedsaklig *Det forklarer rulleteksta*
Men jeg synes den blei litt epic da så fant ut at jeg skulle legge den ut fordi jeg ikke hadde noe bedre å skrive om c:

Elsker gutten min kjempe masse

Jeg er veldig over hyper nå, for jeg har fått litt mer energidrikk enn jeg har godt av c: men det funker da greit nok xD
Meen det jeg egentlig hadde tenkt å skrive .. Var at kjæresten min er den peneste å se på i hele verden <3 Og jeg elsker han kjempe mye fordi han er best ^^ Helt utrolig at jeg kjente han i tre år, og likte han i tre år før jeg faktisk endte opp med han.. Men nå som jeg har endt opp med han er jeg helt ufattelig glad i det <3<3 Jeg er 110% sikker på at det finnes ingen som er bedre enn han i hele verden : D Og han er miiiin <3<3<3 ( sa jo jeg var hyper xDD)
Men uansett så elsker jeg gutten min kjempe masse og kommer alltid til å beholde han. Enkelt og greit, gutten blir ikke kvitt meg <3

Video til Chris gutten min som jeg elsker

Det her er en video jeg laget til Chris gutten min mens jeg satt i bilen på vei opp til Hedmark i går. Han fikk ikke sett den før i dag. Og jeg hadde bestemt at han skulle få se den først, og bestemme om han ville at jeg skulle legge den ut eller ikke.

Elsker gutten min kjempe masse <3 :*

Jeg vil legge meg ned å gråte og ha deg her

Jeg vil bare legge meg ned i senga, men ansiktet i tshorta di og gråte. Gråte fordi jeg savner deg så sinnsykt. Men også fordi tankene mine plager meg. Tankene mine suser helt forferdelig. De gjør meg forvirra. Men også trist. Jeg tenker på problemene mine. Ikke de problemene du alt vet jeg har.. Men de problemene du ikke kan se. Det er vanskelig for andre å se dem. Selv om de er der og jeg merker dem hele tiden. Men det at ingen andre, ikke en gang du kan se dem, gjør det hele mye vanskeligere. Jeg vil ha støtte og trøst.. Men hvordan kan jeg få det når jeg må hinte om ting som er galt eller prøve å forklare deg det? Det er ikke lett for meg.. Antagelig er det ikke så lett for deg heller, men det vet ikke jeg noe om. Jeg vet bare at jeg vil ha deg til å støtte meg, deg til å trøste meg, deg til å skjønne meg. Det er deg jeg vil ha nær meg hele tiden fordi jeg elsker deg.. Nå begynner det å bli vanskelig å se skjermen på grunn av tårene .. Jeg vil skrive mer, men fordi det har blitt så vanskelig å se gjennom tårene får jeg gi meg ...

Jeg savner deg helt sinnsykt..

Nå sitter jeg fire timer (minst) unna deg.. Jeg kom hit i går. Og alt nå er savnet helt sykt stort etter deg. Skulle virkelig ønske at du kunne være med. Da ville ting blitt så mye bedre. Jeg vil ha deg her, hele tiden. Jeg vil alltid ha deg nær meg, uansett hva. Du er den personen jeg stoler mest på. Du er den som virkelig kan trøste. Du er den jeg elsker, og alltid vil ha med meg. Jeg lar deg ikke miste meg uansett hva som skjer.

Akkurat nå har jeg litt tilgang til internett så jeg får snakka med deg. Men det er kun dårlig Netcom nett.. Men fra onsdag til fredag er eneste måten å snakke med deg på, mobilen. For da forsvinner jeg langt oppi huttiheita med onkel på lastebiltur. Selvfølgelig gleder jeg meg til det. Gleder meg som en liten unge før juleaften liksom. Men santidig er tanken på savnet jeg kommer til å få der. Savnet etter deg. Og følelsen av at jeg bare forsvinner lenger og lenger vekk fra deg. Jeg merker det når jeg forsvinner lenger og lenger vekk fra deg. Det gjør vondt på en måte. Fordi jeg savner deg så fort fordi jeg elsker deg så mye.

Men det er ikke mye jeg kan gjøre med det. Jeg må bare prøve å holde meg positiv og telle dager. Telle hvor mange dager det er igjen til jeg kan se deg igjen. En uke uten deg kommer til å gjøre vondt. Men jeg har ikke noe anna valg enn å klare det.