Ting blir fort en vane, problemet er å fjerne dem igjen

I helga har jeg holdt på med flytting til det nye huset. Å flytte er ikke noe gøy egentlig.. Men heldigvis ble Chris med som hjelp til å bære ting osv. Det var også til mye hjelp for meg å ha han der, det gjorde igrunn ting litt lettere for å si det sånn. Så på lørdag og søndag kom han til meg rundt 11 tia på mårran. Og dro igjen mellom 10 og 11 på kvelden. Da ble det jo ganske fort en vane å være med han og ha han rundt meg på dagen. Det merker jeg veldig godt nå..
Nå som jeg sitter på skolen uten han. Det virker veldig tomt og rart, selv om jeg atm har venner rundt meg jeg har det gøy med osv liksom. Men det er fortsatt en følelse av at noe mangler.
Han som alltid holder rundt meg, får meg til å smile, er der for meg og hjelper, han mangler. Og jeg skulle virkelig ønske han var her nå. Selv om han akuratt har fått meg ganske irritert.. Men det blir en litt anna sak nå. Men uansett hvor mye han irriterer meg og hvor sinna jeg kan bli på han, har jeg alltid lyst til å ha han hos meg.. Selv om jeg kan virke avvisende til tider.. Og det er ikke alltid meninga, men det bare blir sånn.

Jeg må nok lære meg å venne meg av med vaner fortere.. Eller kansje bare la være å la ting bli en vane. Litt sykt at det blir en vane så fort egentlig.. Tok bare to dager å få det som en vane...