Først følte jeg det, men nå gjør du det å

Jeg har følt det i vært fall i en måned alt. Først nå får jeg høre fra deg at du føler det samme. Vi føler vi glir vekk fra hverandre.

Nei.. Jeg vil ikke det. Jeg vil ikke gli vekk fra deg, jeg trenger deg.
Jeg vil ikke leve uten deg, du er livet mitt.
Jeg vil ikke miste deg, du har sjela mi.

Det er vanskelig.. Virkelig. Særlig når vi begge føler det. Ingen av oss vil miste den andre. Ingen av oss vil gli vekk. Vi begge vil beholde det vi har nå, for alltid. Jeg vil gjøre alt for å fikse opp ting igjen. Jeg nekter å la deg gå. Jeg vil ikke la deg gå. Jeg vet at jeg klarer ikke se deg gå. For jeg kan ikke se livet mitt gå vekk fra meg.

Du vet hvor utrolig mye du betyr for meg, du vet hvor mye jeg trenger deg og setter pris på å ha deg. Jeg klarer meg rett og slett ikke uten deg. Nå kan ikke jeg sitte her å skrive det du føler og mener uten at du er her. Men jeg vet at du ikke vil miste meg heller.

Jeg vil prøve å fikse opp i ting, slik at jeg slipper å se verdens beste kjæreste som jeg elsker over alt gå fra meg..

Jeg har tatt et valg

Den siste tiden har det vært litt greier mellom oss to.. Jeg sliter med at du ikke virker helt tilstedeværende veldig ofte og jeg føler du begynner å gå lei meg.
Du sier imot og mener at et ikke er sånn ting henger sammen. Men jeg merker at du endrer deg. Spesielt når jeg snakker med deg over skype eller meldinger. Du svarer ikke som du gjorde før. Når jeg spør deg om det er noe, sier du det ikke er noe. Det er bare det at du ikke gidder svare noen ganger eller at du ikke veit hva du skal svare.

Det sårer meg veldig når du holder på sånn. Jeg vet ikke om du ser det.. Jeg tror ikke du ser det for det virker ikke sånn. Jeg gråt ofte på grunn av det. Du vet jeg er avhengig av å ha noen jeg kan snakke med hele tiden. Jeg må ha noen som alltid svarer på meldinger. Du var en sånn når vi ble sammen. Men nå... Du er ikke det lenger. Jeg tenker ofte på det, for jeg lurer på hva som skjer. Jeg vil vite hvorfor ting har blitt sånn, for jeg vil ikke gå hver eneste dag å være redd for å miste deg. Redd for at du bare plutselig ikke har tid til meg mer. Det er en frykt jeg går med hver eneste dag.

Jeg vil bare isolere meg vekk fra alle andre. Bare sitte for meg selv og ikke gjøre noe. Fordi jeg føler jeg holder på å miste deg. Jeg vil ikke miste deg. Det er det siste jeg vil. Mister jeg deg mister jeg livet mitt. Du er den eneste som har plass i hjertet mitt, du eier sjela mi.. Du er min bedre halvdel og jeg kan ikke leve uten deg.

Alikevel ser det ut som jeg har tatt et valg. Et valg som virkelig sårer meg og gjør vondt. Men jeg føler at det er den eneste løsningen.. Jeg svarer deg ikke lenger. Jeg ser jeg har fått melding av deg. Jeg leser den. Tenker over det du skriver, så legger jeg vekk mobilen igjen. Jeg svarer ikke, selv om jeg sender meldinger med andre folk, så svarer jeg ikke deg. Det gjør sykt vondt å ikke svare deg, fordi jeg elsker deg mer enn alt i hele verden, jeg setter deg foran alt, til og med meg selv. Når jeg ikke svarer deg sitter jeg der med tårer i øynene. Jeg vil svare, jeg virkelig vil. Jeg vil jo snakke med deg. Men det ender bare opp med at jeg blir såra, fordi du slutter å svare midt i en samtale.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil holde på sånn. Holde på å ikke svare deg. Det er tungt for meg å ikke svare.. Men jeg prøver å holde det en liten stund, slik at du skal skjønne. Skjønne hvordan jeg føler det når du stopper å svare midt i en samtale. Den følelsen du får når jeg plutselig ikke svarer deg lenger, den såra og småredde følelsen, det er den jeg får hver gang du slutter å svare midt i en samtale. Følelsen er forferdelig å gå med, og man føler tilslutt at man må tvinge personen til å svare. Jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvilke smerter jeg sender deg gjennom. Og jeg er kjempe lei for det, og det sårer meg at jeg gjør det.Men alikevel gjør jeg det så du kan skjønne. Fordi jeg vil du skal skjønne hvordan jeg har det. Hvordan jeg føler og hvordan jeg tenker.

Uansett elsker jeg deg kjempe masse og er redd for å miste deg. Du er livet mitt og jeg vil gjøre alt for deg. Selv om det ikke er lett når ikke en gang du vet hva problemet er..

Føler meg alene, men jeg er ikke alene

Noen ganger føler jeg meg utrolig alene, sånn har det vært mye av den siste lille perioden (2-3uker eller noe sånt tror jeg). Jeg har jo ikke vært alene egentlig. Jeg har hatt venner rundt meg hver eneste dag, familien min har jeg jo også alltid rundt meg. Men alikevel har jeg følt meg helt ufattelig alene. Det er ikke noe logisk egentlig. Til og med jeg synes det er veldig lite logisk.
Største problemet er vel det at kjæresten min ikke har vært den beste til å svare på random meldinger jeg sender han. Noen ganger føler jeg at jeg må tvinge han til å svare på en måte..
Jeg er avhengig av å ha noen å tekste med som svarer på alt mulig av random meldinger, det er bare sånn jeg er. Og det virker ikke som om kjæresten min er en sånn en.. Ikke nå lenger. Han var det før, da svarte han på alt av meldinger og jeg var så utrolig glad for det. Men så sluttet han med det.. Nå vet han plutselig ikke hva han skal si lenger, eller så gidder han bare ikke..

Det der er vel hovedgrunnen til at jeg føler meg så ekstremt aleine. Og akkurat nå orker jeg ikke skrive stort mer uansett.. Kan hende det kommer et bedre blogginnlegg seinere.

Malemester klatt-i-klatt c:

Jeg har da funnet ut at jeg ikke klarer å sitte å male på skolen uten å finne på noe tull xD Og i dag malte vi selvfølgelig da. Fordi vi holder på med en super teit oppgave jeg egentlig blei dritt lei for lenge sia xD Og i den oppgava trenger jeg masse forskjellige lilla toner så jeg satt jo å blanda masse forskjellige lillatoner til den store gull medalje omtrent c: Så klarte jeg å søle en pitteliten flekk på hånda. Og da satte jeg i gang.. Jeg satt med penselen med lillafargen på og begynte å male på hånda mi, etter veldig kort tid så den slik ut:

(sorry dårlig bilde, det kalles mobilkamera som suger -.-)
Jeg innså jo at det jeg hadde malt lignet en hanske. Og bare for å se hvor lettlurte folk var gikk jeg bort til noen i klassen og ropte "high five" med den hånda med "hansken" på. Og de andre bare "hanskeeee... Veeent nå litt" jeg står det og smiler "høhøh, maling". Så det funka visst å lure folk med det.

Men det ble kort morro fordi hånda blei så sinnsykt stiv og tørr av det (jeg fikk jo litt moro med det også for jeg gikk bort til rebekka og viste henne hånda mi og sa "herregud den begynner å bli stiv jo" og rebekka lo seg halvt ihjel). Men det ble så irriterende at jeg til slutt bare måtte vaske det vekk igjen da *buhu* men det var definitiv verdt moroa xD

Når små ord blir til en krangel som ødelegger for deg

Det er akkurat der jeg har vært i det siste. Noen små ord en person sa endte opp i en krangel som virkelig plaga meg og ødela veldig mye for meg. Personen såret meg, og ga meg enda mindre selvtillit enn det jeg egentlig hadde. (kansje det ikke synes så mye i det jeg skriver, men selvtilliten min er så liten at det nytter egentlig ikke måle den).  Og det har egentlig ødelagt veldig mye for meg. Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg gjorde i en krangel med den personen for jeg kjenner ikke den personen på ordentlig i det hele tatt. Jeg har kun snakket med henne over nettet og det jeg har snakket med henne om der er den lille krangelen. Veit jeg har blogget om det før for dem som leser bloggen min aktivt.

Det syke er at det hele startet med noen få ord. Hun hadde en krush på Chris, som selvfølgelig ikke var interessert i det hele tatt fordi han har meg og han elsker meg akkurat som jeg elsker han. Det virket ikke som om hun godtok det. Så hun prøvde å ødelegge. Og der var det jeg ble dratt inn i dramaet. Hun begynte å si ting til meg som Chris «hadde sagt til henne» og lignende. Hun sa ting som såret meg og brøt ned selvtilliten min gang på gang.

Nå har jeg blokkert henne. Og jeg trodde alt skulle være over, men da begynner det ei anna ei, som jeg virkelig ikke aner hvem er. Tipper det er ei venninne av hu som plaga meg først. Og hu begynner da med å skulle vite hva som skjedde og mener at jeg er ustabil sånn som jeg snakket til henne første. Men virkelig, det var hun første som sa ting, jeg hermet etter det hun sa til meg og sa det tilbake til henne. Enkelt og greit.

Den krangelen har ødelagt kjempe masse for meg. Jeg har virkelig ingen selvtillit igjen. Jeg er små redd for å logge på facebook i tilfelle jeg har fått brev fra en av dem. Jeg føler at jeg er lenger vekk fra Chris. At det er noe som mangler der. En liten glede de har fjerna fullstendig. Jeg har nok ikke sagt til Chris enda at den krangelen der har gått så inn på meg, og at jeg føler det mangler ting i forholdet med han etter den.. Men det kommer nok fram. Jeg er ikke sikker på om han i det hele tatt var klar over at jeg hadde ekstrem liten selvtillit fra før jeg men..

Akkurat nå ville jeg gjort alt for å kunne slette den krangelen fullstendig.. For å kunne glemme alt som ble sagt. Jeg skjønner ikke en gang hva jeg gjorde for å fortjene å bli dratt inn i det der…

Skjønner han det..

Jeg vet ikke om han ser det.. Jeg vet ikke om han skjønner det. Men han har såra meg, noe sinnsykt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Er det i det hele tatt noe å gjøre? Med mindre jeg skal miste han og alt jeg har?

Du sa du var der for meg..

«Jeg kommer alltid til å være der for deg jenta mi uansett hva det er» … Det sa han til meg og jeg trodde han. I dag trenger jeg han virkelig på grunn av ei jente han dro inn i situasjonen her har såret meg helt utenkelig mye. Sagt ting til meg jeg aldri trodde noen skulle si til meg. «Di jævla hore» det var kommentaren jeg fikk fra den jenta som såret meg. Den kommentaren fikk jeg fordi jeg sa at Chris var en perfekt kjæreste osv.. Og hu er veldig forelska i han så det var da reaksjonen hennes. Det såra meg sinnsykt. Akkurat det at folk kaller meg hore, sårer mye mer enn alt anna omtrent. Jeg har hatt hore rykte på meg siden 8.klasse helt uten grunn. I 8.klasse når jeg fikk det rykte var jeg singel og jeg hadde null interesse for gutter. Så ryktet kom jo på grunn av mobbing..  Men hva som skjedde i den samtalen med den jenta har ikke så mye å si nå for det skrev jeg om i forrige innlegget.

Det jeg ville skrive om var det at Chris sa han støtta meg og at jeg kunne snakka med han uansett hva. Joa det er greit det. Men, nå trenger jeg han virkelig på grunn av det som skjedde i dag. Og jeg prøver å få tak i han. Jeg sender han meldinger og ber han snakke med meg. Men tror du jeg får noe svar? Nei … Det er det dårlig med. Og det sårer i grunn det også. Fordi akkurat nå føler jeg meg utrolig alene. Føler jeg har ingen å snakke med som skjønner situasjonen og som kan hjelpe meg. Fordi han ene som virkelig skjønte det og som virkelig trøster meg, han svarer meg ikke..

Han klarer tydeligvis ikke å se ting på samme måte som meg. Det som virkelig sårer meg, det sårer ikke han. Virker det som sånn jeg ser det. Så han ser kansje ikke hvor mye jeg trenger hjelp nå og hvor såret jeg faktisk er. Det er ikke så lett å skjønne det for han over sms heller da men.. Han burde skjønne hvordan jeg har det med tanke på at han har sett hele samtalen og har hele sammenhengen. I tillegg med at han var den som dro hu jenta inn i forholdet våres. Så burde han ta litt ansvar synes jeg.. Så nå sitter jeg her da.. Smådepper, trenger noen å snakke med… Men han som gir best trøst og støtte svarer ikke i det hele tatt.

Så mye for å tro på det han sa om at han alltid ville støtte meg uansett hva ..

Den traff, snakker om å såre

Det er egentlig vanskelig å såre meg. Spesielt om man ska såre meg så mye at jeg bryter totalt sammen i timen. Men det er visse små ord, visse kommentarer som virkelig sårer meg... Og en unge klarte virkelig det i dag...
Og den personen som klarte det gjorde det over facebook! Snakker om å være pingle ! Men nå har jeg uansett bare snakka med den personen over facebook, noe jeg tror er like greit egentlig... 
Men den som såra meg har jeg diskutert lenge med. Og det er egnetlig en lang historie. Men kort sagt, den som såra meg er gal, eier ikke folkeskikk og har tidenes mest irriterende krush på Chris.
Så fikk jeg brev av henne på facebook:

o    Jeg har grunner til å være med han. og det er han som ber meg sitte på fanget hans, varmer meg når jeg fryser osv. Ikke si alltid, for det skjer ikke. DIN FORBANNA HORE.

o    Og han syns ikke jeg er dritt :) ♥

(skrifta skiller seg ut fordi det er direkte kopiert)
Det der var noe jeg aldri trodde jeg skulle høre.. Ikke fra en person man egentlig ikke kjenner en gang. Det kan vel kalles tragisk .. Men alikevel, det sårer sinnsykt.

Etter å ha grått litt i timen sendte jeg melding til Chris ordrett med hva hu hadde skrivd til meg. (det er via han henne kom inn i bildet).. Og han sa han skulle kutte kontakta med henne. Det hadde jeg blitt veldig glad for egentlig for hu plager meg... Men jeg tror ikke han gjør det før jeg ser det. Sånn er jeg bare tror ikke på folk når de sier sånt før jeg får bevis for det liksom.

Nå vil jeg helst bare være med Chris. Jeg trenger støtten og tryggheten han gir meg. Jeg trenger den veldig, men selvfølgelig kan ikke han gi meg den nå når jeg trenger den. For vi begge er på skolen og han skal noe etter skolen så vi kan ikke være med hverandre da heller. Og han er ikke mye støtte via meldinger heller.. Bare små korte svar med det samme opp igjen og opp igjen. Ingenting som hjelper særlig.. Så hvem kan jeg gå til for å få støtte i dag?

Ingen jeg vet om.. Denne gangen er jeg alene..