I går kom faktisk Chris til meg, noe som er veldig, veldig lenge sia sist egentlig. På grunn av flyttinga og alt sånt. Den tia han var der var jeg glad og alt føltes egentlig ganske veldig greit. Selv om mamma og pappa maste mye på at jeg måtte gjøre ditt og datt for å fikse opp i huset sammen med de. Men alikevel, så lenge jeg hadde Chris der var ikke ting så ille, for jeg visste at om det var noe, holdt han rundt meg bare jeg kom bort til han. Og bare i det er det egentlig utrolig mye trøst. Men det som det er enda mer trøst i er at det faktisk går ann å snakke med han. Han er den jeg kan snakke med om alt, og spørre om alt. Er det noe jeg lurer på eller bare noe jeg vil snakke med noen om er det garentert han jeg går til først.
Når han var hos meg i går, holdt jeg utrolig mye rundt han. Helst ville jeg bare stå der og holde rundt han. Fra han kom til meg, til han skulle dra igjen. Men det var ikke det letteste å få til når vi skulle hjelpe til og foreldrene mine klikka så snart vi holdt rundt hverandre (det er egentlig ufattelig irriterende).
Men det var når han skulle dra alt endra seg. Når faren hans ringte å sa han straks var der for å hente han var det sekundet før jeg begynte å gråte. Men jeg tenkte det ville blitt dumt å gråte fordi han måtte dra når vi begge visste han måtte dra da. Så jeg sa heller at jeg ikke ville han skulle dra, for det var jo sånn ting hang sammen.
Så stod vi ved døra og han skulle til å gå. Da kjente jeg også tårene presse på, for jeg visste ikke hvor lenge det var til jeg kom til å se han igjen. Og med tanke på hvor vant jeg er med å se den gutten hver eneste dag, er det en litt småskummel og utrygg følelse for meg og vite at jeg ikke aner når jeg ser han neste gang.
Når vi stod i døra og holdt rundt hverandre, kom det noen tårer fra meg. Jeg tror ikke han merka det, men alikevel ... Det burde si litt om hvor lite lyst til at han skulle dra jeg hadde. Men vi sa hade, og i det sekundet døra ble stengt begynte jeg å gråte ordentlig. Og jeg følte meg kjempe alene. Resten av kvelden gikk jeg og smågråt.
Nå sitter jeg på skolen og tenker tilbake på igår. Og jeg ønsker virkelig at jeg veldig snart kan være med han igjen <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar