Jeg våknet på natta av en eller anna grunn. Jeg satte meg opp i senga og så ut av vinduet mitt. Det var mørkt ute, men en stjerne skinte og lagde en liten lysstripe på senga mi. Jeg savnet deg. Tenkte på deg. Jeg ville ha deg hos meg. Jeg kjente tårene komme. Hvorfor ble savnet plutselig så strot? Jeg hadde jo vært med deg hele dagen før. Jeg la meg ned i senga og begynte å gråte. Jeg ønska du var der. Jeg ville holde rundt deg. Hele natta. Jeg vurderte tanken å sende deg en melding, men jeg hadde for lite meldinger igjen og du hadde jo ikke penger på mobben så jeg ville ikke fått noe svar. Dessuten sov du sikkert. Jeg tok bamsen min og holdt rundt den. Den fikk være en erstatning enn så lenge. Fram til jeg får ha deg hos meg på natta ...
Jeg lå der og gråt enda. Utrolig hvor mye jeg savnet deg. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg gråt meg i søvn den natta.
Derfor hater jeg å våkne opp på natta. Tankene mine går alltid til deg da. Og savnet blir større enn vanlig. Det er vanskelig å la være å gråte. Når jeg sitter der i halvsøvne og tenker på deg. Gleder meg til du får penger på mobben igjen så jeg kan snakke med deg når du vil. Uten å være avhengig av at du må ringe meg opp igjen.
Jeg elsker deg kjempe masse selv om savnet gjør utrolig vondt til tider. Men det er virkelig verdt det <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar