Hele veien har det vært sterke følelser, og de fortsetter å vokse

Dette er faktisk det første bildet som noen gang ble tatt av oss to sammen. Jeg sitter ofte å ser på det, for det betyr kjempe masse for meg <3

Helt i starten når i var sammen, var jeg egentlig ganske usikker på om det ville holde. Det hele skjedde jo så fort. Vi hadde så godt som akkurat møtt hverandre. Vi kjente hverandre omtrent ikke, vi visste jo ingenting om hverandre. Annet enn at det var følelser mellom oss som var sterkere enn de følelsene man har til venner.

Selv om det hele virket litt sånn.. Ja.. Hva skal jeg kalle det… ”useriøst” kanskje? Det var jo noen som mente forholdet vårt var useriøst i starten, nettopp fordi ting skjedde så fort. Men selv om mange andre så på det hele som bare teit og useriøst var jeg villig til å prøve. Hvorfor?

Jeg så på deg som en utfordring. Den jeg var sammen med før deg, var en slik person alle ser på som ”perfekt” og ting gikk så lett at det bare var kjedelig. Jeg manglet liksom noe i det forholdet. Og jeg tror det jeg manglet var en utfordring. Litt motgang, litt opprør fra partnerens side. Men jeg fikk det aldri. For han var ikke en slik type.

Når jeg møtte deg så jeg jo fort at du ikke var helt standard A4 slik som alle andre. Du gikk din egen vei og gjorde som du selv ville, samme hva andre sa til deg og hva andre mente. Det var liksom ingen som kunne styre deg, samme hva de gjorde, gjorde du som du følte for. Det var en slik utfordring jeg trengte. Det var noe slikt jeg så etter. Noen som var vanskelige, ikke som var lette å ha med å gjøre.

Og det er ganske sant det inntrykket jeg fikk av deg også. Helt i starten av forholdet. Jeg følte at jeg hadde null kontroll. Uansett hva jeg sa, uansett hva jeg gjorde, du gikk din vei og jeg måtte bare følge på. Det skapte en del krangler når vi var fra hverandre. Når vi var med hverandre, var det mindre krangler, fordi vi begge konsentrerte oss om å være med hverandre, og nyte tiden der og da.

Og om jeg skal være helt ærlig, så var det en periode, tidlig i forholdet hvor jeg følte at ingenting nyttet. (Ja det var jo de perfekte øyeblikkene som er i alle forhold, hvor alt virker perfekt og ikke en ting i verden kan ødelegge øyeblikket men det var også en del rot). Men det var den perioden da, hvor jeg hadde lyst til å gi opp, for ting var så vanskelige og jeg kunne liksom ikke se noe løsning på det. Jeg lurte litt på om jeg hadde tatt på meg en litt for stor oppgave med det forholdet her. Om det var mer utfordring og opprør enn hva jeg egentlig kunne håndtere.

Men det var fortsatt en del av meg som ikke ville gi opp. Det var noe som holdt meg fast liksom. Var det din kjærlighet til meg som holdt meg fast? Den følelsen av å virkelig bli elsket, selv om man ikke vet alt om hverandre? Eller var det det, at selv om ting virket vanskelig og uoverkommelig, så jeg fortsatt en helt ubeskrivelig fantastisk kjæreste i deg? Jeg vet det ikke helt. Men jeg bestemte meg for at jeg skulle klare hver eneste utfordring som ville komme. Samme hva det gjaldt, samme hva som skjedde, samme hvor vanskelig det var. Jeg ville ikke gi opp på deg og det vi hadde.

Og det var etter jeg fant ut at jeg aldri skulle gi opp. Ting begynte å endre seg. Jeg så det på deg, at du skjønte at et forhold består av to personer, og at jeg ville være den personen som du skulle ha. Jeg merket også at du endret på uvanene du hadde som ikke var så bra for deg. For det meste var det små ting. Men det er en uvane jeg endret ved deg. En ting, jeg er utrolig stolt for at jeg klarte å få deg til å endre, og jeg er selvfølgelig kjempe stolt av deg, for at du tok det skrittet å gjorde den endringa. For både min og din del.

Det er nemlig det at du røyka når jeg møtte deg. Først tenkte jeg ikke så mye over det. Men etter hvert så innså jeg, at jeg hadde så sterke følelser for deg, at jeg ville ikke du skulle ødelegge deg selv på den måten. Og jeg tok det opp med deg. For jeg brydde meg så mye. Og i starten, var du ganske så sur og irritert på meg, for at jeg sa noe på det. Jeg hadde jo forventa en slik reaksjon. Men det ble mye krangling og diskusjon. Men etter en stund, gikk du med på det. Jeg tror det var fordi du innså at jeg ønsket det fordi jeg brydde meg.

Og du gjorde en kjempe god jobb med å slutte. Det gikk mye iskaffe den perioden. Men du sluttet overraskende fort. Og det tror jeg er den største utfordringen jeg har hatt med deg.
Etter at jeg klarte å gjøre noe med det, var jeg enda mer sikker på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg var enda mer bestemt på at vi to skulle holde sammen, samme hva som skjedde rundt oss. Følelsene mine for deg ble også sterkere. Jeg følte jeg kom nærmere deg og at ting ble lettere.

Det er så utrolig mye mer jeg kunne skrevet, uten tvil. Men nå liker du ikke å lese så mye.. Og dette er selvfølgelig uten tvil noe jeg vil du skal lese. For det sier mye om meg og hva jeg føler for deg. Så jeg skal prøve å ikke skrive så mye mer, selv om det er lett å bli revet med av følelser og tanker.

Nå er følelsene jeg har for deg utrolige. Hver gang jeg ser deg, blir jeg like glad for å se deg som om jeg ikke skulle ha sett deg på flere uker. Selv om det kanskje ikke har gått lenger tid enn et par timer siden sist jeg så deg. Du gjør meg alltid så glad. Du motiverer meg til å få gjort det jeg skal. Selv om det er små ting eller store ting. Du motiverer meg likevel, så utrolig masse.

Jeg blir like glad hver gang du tar deg tid til å sende meldinger med meg når vi ikke er med hverandre. Eller når du tar deg tid til å ringe meg før jeg legger meg for å snakke lenge med meg om alt mulig. Jeg sover så utrolig godt etter å ha snakket med deg like før jeg sovner. Å høre stemmen din før jeg sovner, er fantastisk <3

Du har også begynt å skrive søte og delvis lange meldinger til meg, selv om jeg ikke har sendt deg noe først. Og det blir jeg så utrolig glad for. Det viser at du tenker på meg også <3 Det er nesten ingenting i verden som er søtere enn å få en lang søt melding, sånn helt uten videre, eller det å se at du ringer når du vet jeg har gått ut for å legge meg.

Du gjør så mange små søte ting for meg <3 Som at du står lenge ute å venter på morgenen for å ta bussen sammen med meg fra der jeg bytter buss. At du venter på meg til jeg er ferdig på skolen, bare for å si hade til meg og ta bussen med meg hjem, så langt du kan.

Det er en lang, lang liste med ting jeg setter utrolig pris på at du gjør. Men det får jeg kanskje ta i et annet innlegg. For nå har jeg plaget deg nok med å måtte få deg til å lese alt det her.

 Jeg elsker deg overalt i verden kjæresten min <3 Du er nydelig og fantastisk. Du er alt for meg <3 Ingen kan overgå deg <3 Oss to for alltid gutten min <3 Uansett hva som skjer, uansett hva andre sier og mener. Oss to for alltid <3 I det perfekte forhold <3