Jeg er antagelig ikke den beste til å holde styr på meg selv og passe på meg selv. Jeg gjør mye dumt jeg ikke burde gjøre.
Jeg gjør dumme ting uten å tenke over det eller være klar over det. Og jeg gjør dumme ting mer eller mindre med vilje.
Alt det dumme jeg gjør ubevisst skjer mye oftere enn det dumme jeg gjør bevisst.
Fordi når jeg kobler ut og lar tankene overta, har jeg ingen kontroll lenger. Ting bare skjer, så sitter jeg der etterpå å angrer og lurer på hvorfor i helvete jeg gjorde det jeg gjorde.. Høres sikkert dumt ut for de som ikke har opplevd det samme selv men. Jeg har faktisk ikke alltid kontroll over det som skjer i hodet mitt og tankene mine. Ofte er det faktisk tankene mine som kontrollerer meg, og jeg blir fullstendig hjelpesløs.
Heldigvis skjer det ikke så ofte når jeg har folk rundt meg.
Når det er mennesker rundt meg jeg kjenner klarer jeg holde kontrollen, for da er jeg ofte opptatt med ett eller anna. Som for eksempel snakke med venner og slikt.
Når jeg er alene kan jeg også klare å holde kontroll på tankene mine, hvis jeg har noe å gjøre. Bare jeg har ett eller anna å holde meg opptatt med slik at jeg fokuserer tankene på noe annet, så kan jeg klare å holde kontrollen.
Men det er ikke alltid jeg klarer å holde kontrollen når jeg er alene. For det er ikke alltid jeg klarer å finne noe å holde meg selv opptatt med.
Jeg er jo i teorien voksen, så jeg har ikke alltid noen rundt meg som passer på meg og holder kontroll på alt for meg.
Jeg må klare å være selvstendig og da kan det gå galt. Ofte får det destruktive konsekvenser.
Men ja, det skjer at jeg mister kontrollen selv rundt andre. For det meste skjer det rundt folk jeg er trygg på og virkelig stoler på. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn...
Jeg vil ikke få destruktive tanker og gjøre destruktive ting med de jeg er glad i og har nær rundt meg.. Fordi jeg føler det er slemt ovenfor dem. Selv om det er noe jeg ikke kan kontrollere selv, føler jeg likevel det er slemt gjort om jeg mister kontrollen med andre rundt meg.
Jeg føler at jeg ikke bare skader meg selv, men også de rundt meg som jeg er glad i.
Ved at jeg skader meg selv fysisk, føler jeg at jeg skader eller ødelegger for andre psykisk.
Det her er kjempe vanskelig å forklare ... Fordi jeg egentlig ikke forstår så mye av det selv, jeg vet bare at det skjer...
Noen perioder er verre enn andre. Det kan komme perioder på et par dager eller kanskje et par uker hvor tankene mine har kontroll nesten hele tiden. Iløpet av en sånn periode, vet jeg veldig godt at det kan være vanskelig for andre å være rundt meg. Fordi jeg hele tiden prøver å skade meg selv og de rundt meg som er glad i meg, føler de får et ansvar for å passe på meg og holde kontroll på meg så jeg ikke skader meg selv.
Det er så godt som ingen som har takla en slik periode spesielt bra egentlig. Det blir for mye eller for vanskelig for de aller fleste. Det er derfor jeg sier at jeg er vanskelig å ha med å gjøre... For jeg er vanskelig... Uten å egentlig mene det.
Jeg er i en slik periode nå. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare.. Det vet jeg aldri.
Jeg har det vanskelig på grunn av tankene mine og jeg prøver konstant å skade meg selv uten å egentlig være klar over det...
Denne gangen, føler jeg at jeg ødelegger noen andre også. Ikke bare meg selv. Min fantastisk kjæreste er hos meg nå. Han har vært hos meg hele ferien, og han har for første gang opplevd at jeg har en slik periode. Jeg kan se det på han at han tenker mye mer enn hva han burde. Jeg føler det er noe galt, men hver gang jeg spør sier han at han har det bra.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skjønner at det kan være ganske vanskelig for en som er så nær meg og så glad i meg å se at jeg prøver å ødelegge meg selv. Spesielt når jeg ikke mener det og gjør det ubevisst.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil unnskylde meg og vise at jeg bryr meg. Jeg prøver så godt jeg kan å kontrollere det for hans skyld.
Fordi jeg er så utrolig glad i han, og det er ingen andre i verden jeg heller vil ha rundt meg enn han nå. Jeg er så ubeskrivelig glad for at han viser at han bryr seg og prøver å stille opp for meg. Det betyr kjempe masse for meg og det hjelper meg mye. Antagelig mye mer enn hva han tror.
Det er ikke lett å være i et forhold med meg. Det vet jeg veldig godt selv, for jeg har hørt fra de fleste som har vært sammen med meg at de i ettertid sier at jeg er vanskelig og ubrukelig å være sammen med.
Jeg krever egentlig ikke så mye fra de jeg er sammen med..
Ja, jeg blir veldig lett kinda avhengig av en person. Fordi jeg er avhengig av trygghet..
Jeg vil gjerne klare meg selv uten å gjøre noe galt. Uten å gjøre noe dumt. Uten å miste kontrollen.
Men det er vanskelig. Alt jeg egentlig "krever" fra en jeg er sammen med, er forståelse. At personen forstår meg og mine problemer og forstår at jeg har det vanskeligere enn hva det først ser ut som.
Jeg har lite kontroll over meg selv nå.. Men det jeg vet er at jeg er ubeskrivelig glad i kjæresten min. Han betyr alt for meg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde møtt han. Han har hjulpet meg gjennom mer enn hva han tror.
Og jeg vil så gjerne si unnskyld... Unnskyld for at jeg ikke har kontroll. Unnskyld for at jeg er vanskelig å ha med å gjøre og alltid klarer å fucke opp ett eller anna.
Unnskyld gutten min <3 Jeg er helt ubeskrivelig glad i deg <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar