Påvirkning

Jeg har flere ganger hørt fra venner rundt meg og slikt at jeg har en utrolig sterk personlighet og at jeg er sta som bare det. Joda, det at jeg kan være sta, det kan jeg være enig i. For om jeg bestemmer meg for å gjøre noe, så gjør jeg det, samme hva. Så jeg er vel sta både til fordel og ulempe for meg selv.

Men det er mye mulig det kan virke slik for andre, at jeg har en sterk personlighet og virkelig er sta. Og det er jo greit nok det for jeg har jo mine øyeblikk.
Men selv om jeg nå er slik, så er jeg lett å påvirke. Latterlig lett å påvirke..
Jeg blir spesielt påvirka av mennesker jeg har nær. Slik som nære venner, nær familie og kjæreste. Tror jeg kan bli påvirket av det meste. Alt fra ting de gjør, ord de bruker når de snakker, og følelser.

Akkurat nå er følelser det største problemet. At jeg blir påvirket av andre sine følelser. Om noen føler seg kjempe glade, kan jeg også bli glad helt uten videre. Så ja, det kan påvirke meg positivt. Men, det kan også påvirke negativt, for hvis noen nær meg er deprimerte eller veldig lei seg, kan jeg bli påvirket av dette også og føle meg lei meg og nedfor uten å egentlig vite hvorfor.

 

Den positive innvirkninga jeg får av folk, det er jo helt greit. Det hjelper meg jo kjempe masse.
Men den negative, den skaper problemer. Alt fra små problemer til store problemer.
Når jeg blir påvirket av noen veldig, veldig nære venner/kjæreste med negativt humør som sinne, depresjon, lei seg, redd, usikker og slike ting, får jeg de samme følelsene.  Og disse negative følelsene blir helt utrolig sterke hos meg.

Når jeg selv sitter å er lei meg og slikt pga påvirkning av andre, begynner jeg å tenke.
Jeg sitter konstant å tenker på hva jeg har gjort galt mot denne personen. Har jeg sagt noe galt? Har jeg gjort noe galt?
Men det spesielle med dette, er at det ofte ikke er min skyld. Det kan være helt vilt andre ting som har gjort at de rundt meg er i et dårlig humør. Og selv om jeg vet dette, og vet så godt at det ikke er min skyld, så tenker jeg meg likevel at det er min skyld. For jeg føler at jeg ikke kan gjøre noen ting godt nok og at jeg bare ødelegger for de rundt meg.
At jeg alltid klarer å rote til noe og gjøre livet verre for enkelte.

 

Ja, jeg vet veldig godt selv at det ikke alltid er sånn. Jeg vet at jeg har ganske god innvirkning på mange og at jeg hjelper og støtter mange når de trenger det. Men likevel, føler jeg at jeg bare ødelegger og roter til for andre.  Jeg vet også at det ikke gir mening å tenke slik. Men jeg tenker slik likevel. Og jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det en gang.

Så slik som nå, har jeg blitt påvirket av noen med et negativt humør. Så jeg er langt nede. Veldig langt. Selv om ikke så mange legger merke til det, så er jeg veldig langt nede. Og jeg vet denne gangen at det absolutt ikke er min skyld at den jeg har blitt påvirket av er i et dårlig humør. Det er en helt annen grunn. Jeg har ingenting med det å gjøre.
Men likevel, nå sitter jeg og presser meg opp i et hjørne i klasserommet og lurer på hva jeg har gjort galt. Jeg sitter å peker ut alle feil ved meg selv og min personlighet (Noen feil og slikt er til og med bare innbilning. Det er bare min oppfatning av personligheten min som er feil, jeg som ser det på en annen måte enn andre). Og slike tanker, kan føre til destruktive tanker.

 

Jeg vet selv at jeg kan være for påtrengende, for masete og at jeg kan bli for mye. Folk rett og slett går lei av meg fordi jeg blir for mye for dem og jeg er vanskelig å takle. Ja jeg sliter, men folk sliter mer med meg enn hva jeg sliter med meg selv omtrent. Jeg er vel bare uutholdelig.
Jeg vet nå at det er flere som leser dette som vil sitte å si at jeg har fullstendig feil syn på meg selv og at jeg ikke er slik.
Men igjen, påvirkning. Folk har sagt det til meg, gnidd det inn, at jeg er slitsom og umulig å holde ut med. At jeg bare skaper problemer og bare er i veien. Jeg har hørt det så mange ganger. Selvfølgelig tror jeg på det til slutt. Om mange sier det og har samme mening, så stemmer det vel, ikke sant?
Jeg er vanskelig å bli glad i. For hvordan skal man liksom kunne bli glad i noen som ikke en gang er glad i seg selv?

Men ja, tilbake til saken. Påvirkning av humøret. Det er kanskje teit av meg at når jeg blir påvirket av andre sitt negative humør prøver jeg å skylde på meg selv for at de er i dårlig humør, selv om jeg vet godt at det ikke er min feil.
Slik som jeg sitter nå å. Trykker meg selv opp i et hjørne og ramser opp ting etter ting etter ting i hodet om hva som er galt med meg og feiler meg. Hva andre ikke liker ved meg. Hva jeg selv ikke liker ved meg. Så lurer jeg meg selv til å tro at alt dette er grunnen til at den personen er i dårlig humør. Kun min skyld. Kun min dumhet. Kun mine feil og mangler. Ikke noe annet.

 

Jeg kunne sikkert laget en lang liste over ting som ikke er bra nok ved meg, ting jeg gjør galt. Jeg har tenkt det flere ganger å legge det ut. Men jeg tørr ikke. Redd for at folk skal være enige. For jeg vet at jeg er ubrukelig.